Silkehegre

Silkehegre (Egretta garzetta) er en liten hvit hegre som er utbredt over store deler av Europa, Asia, Afrika og Australia. Den er kjent for sitt elegante utseende. Den måler vanligvis ca. 55-65 cm i lengde, med et vingespenn på 88-106 cm. Viktige kjennetegn inkluderer et slankt svart nebb, svarte ben og distinkte gule føtter. I hekkesesongen utvikler den prydfjær på ryggen, nakken og hodet. Den blir ofte forvekslet med andre små hvite hegrer, som den hvite varianten av strandhegre (Egretta gularis), men kan som oftest skilles fra disse på kombinasjonen av et helt svart nebb og gule føtter. Den er også mindre og mer kompakt sammenlignet med større hvite hegrer, som duskhegre (Ardea intermedia) og den mye større egretthegren (Ardea alba).

Silkehegre lever i en rekke våtmarksområder, inkludert myrer, elvebredder, innsjøkanter og elvemunninger. Den spiser hovedsakelig fisk, men dietten inkluderer også amfibier, krepsdyr, insekter og små reptiler. Denne fuglen jakter ved å vasse gjennom grunt vann, ofte løpende eller skrapende med føttene for å forstyrre byttet. Den er kjent for sin smidighet og fanger ofte bytte ved raskt å skyte hodet ned i vannet. Den viser noen ganger fram noen litt mer akrobatiske jaktteknikker, inkludert hopping, vingeflapping og fotristing for å fange bytte.

Hekkesesongen varierer geografisk, men forekommer vanligvis i løpet av våren og tidlig på sommeren. Silkehegrer engasjerer seg i omfattende kurtisedanser, som inkluderer å strekke halsen, bukke og vise fram prydfjærene. Disse fremvisningene ledsages ofte av høylytt skriking. Når et par er dannet, jobber hannen og hunnen sammen for å bygge reiret sitt. Hannen samler materialer, mens hunnen arrangerer dem. Silkehegre hekker i kolonier, og bygger ofte reir i trær eller busker nær vann. Reiret er konstruert av kvister og fores med mykere plantemateriale. Et hekkepar returnerer ofte til det samme hekkeområdet år etter år. De kan imidlertid velge forskjellige hekkeplasser innenfor dette området hver hekkesesong.

Hunnen legger vanligvis 3-5 blågrønne egg, og begge foreldrene deler på rugingen over en periode på ca. 21-25 dager. I begynnelsen er det de eldre ungene som mottar det meste av maten på grunn av størrelsesfordelen. Etter hvert som ungene vokser, blir de mer vokale og konkurrerende om maten foreldrene kommer med. Ungene forlater redet etter ca. 40-45 dager, men kan bli hos foreldrene i noen uker til for å lære seg å fly og søke etter mat.

Silkehegrens ‘snøhvite’ utseende gjorde den til et mål for fjærjegere før i tiden, noe som førte til betydelige populasjonsnedganger inntil bevaringstiltak ble innført. Arten er nå utbredt og populasjonen øker. Silkehegre opplever for tiden en betydelig utvidelse av sitt utbredelsesområde, og har blant annet etablert seg i nye områder i Nord-Europa. Den er oppført som livskraftig på IUCNs rødliste.