Afrikaskjestork

Afrikaskjestork (Platalea alba) er en karakteristisk storkelignende fugl som finnes i store deler av Afrika sør for Sahara. Denne arten er lett gjenkjennelig med sitt lange, flate, skjeformede nebb, som den bruker til å søke etter føde i grunt vann. Voksne afrikaskjestorker er hovedsakelig hvite med et hint av rosa farge, spesielt i hekkesesongen. De har rød hud i ansiktet og på bena, noe som skiller dem fra andre skjestorkarter. En viktig forskjell mellom afrikaskjestork og lignende arter, som skjestorken (Platalea leucorodia) i Europa og Asia, er mangelen på toppfjær på baksiden av hodet. Skjestorker er faktisk ikke i slekt med storker, selv om navnet skulle tilsi dette. De utgjør, sammen med ibisene, en del av ibisfamilien.

Afrikaskjestork finner man normalt i en rekke våtmarksområder, fra ferskvannssjøer og myrlandskap til kystlaguner og elvemunninger. Dietten deres består hovedsakelig av fisk, amfibier, krepsdyr og vanninsekter. Afrikaskjestorker er taktile matsøkere, da de sveiper nebbet fra side til side i grunt vann for å føle og fange bytte. Skjestorker er unikt tilpasset denne særegne formen for matsøking; da nebbet deres har følsomme nerveender som hjelper dem med å oppdage bytte i grumsete vann.

Afrikaskjestorker hekker vanligvis i regntiden, selv om tidspunktet kan variere etter region. De hekker i kolonier, og hekker ofte sammen med andre arter. I hekkesesongen utfører hannene omfattende kurtiseatferd for å tiltrekke seg hunner. Dette inkluderer en rekke atferder som nebbklirring, der hannen og hunnen står overfor hverandre og raskt åpner og lukker nebbene, noe som produserer en klirrende lyd (i motsetning til mange andre fuglearter, har skjestorker ikke vokalmuskler, noe som begrenser deres evne til å lage lyd). De engasjerer seg også i gjensidig stell og ‘nebbberøring,’ der paret forsiktig berører og klemmer hverandres nebb, ofte sett på som en måte for paret å knytte sterke bånd.

Et annet interessant aspekt ved kurtisen er ‘presentasjonsseremonien,’ der hannen henter reirmateriale og presenterer det for hunnen, noe som symboliserer hans forpliktelse og egnethet for reirbygging. Denne atferden er ikke bare en del av kurtisen, men også et avgjørende trinn i reirbyggingen etter at paret har dannet et bånd. De synkroniserte bevegelsene og gjensidige visningene mellom paret er essensielle for å knytte bånd og en vellykket reproduksjon.

Reirplassene er vanligvis lokalisert i trær eller sivsenger nær vann. Reirene bygges av pinner og fores med blader og andre myke materialer. Hunnene legger vanligvis 2 til 4 egg, og begge foreldrene deler på rugingen, som tar omtrent 30 dager. Ungene klekkes som relativt underutviklede og krever betydelig foreldreomsorg. De forlater reiret omtrent 4 til 5 uker etter klekking.

Afrikaskjestorken er ikke truet på verdensbasis, selv om habitatødeleggelse og vannforurensning utgjør lokale trusler. Bevaringsstrategier fokusert på våtmarksbevaring er avgjørende for å opprettholde sunne populasjoner av denne arten. Fordi afrikaskjestork er utbredt og populasjonen er stabil, er den oppført som livskraftig på IUCNs rødliste.