Skjestork

Skjestork (Platalea leucorodia) er en iøynefallende vadefugl, kjent for sitt lange, flate, skjeformede nebb, som den bruker til å finne mat. Arten finnes i deler av Europa, Nord-Afrika og Asia, og foretrekker våtmarker, grunne innsjøer og elvemunninger. Skjestorken er jevnt over hvit, med en liten topp på baksiden av hodet i hekketiden, noe som gir den et elegant utseende. Den blir omtrent 70–95 cm høy, og har et vingespenn på 115 til 135 cm. Selv om de kalles skjestorker, så er ikke disse fuglene i slekt med storker, men en del av ibisfamilien i ordenen pelikanfugler.

Innenfor sitt utbredelsesområde ligner den trolig mest på den god del sjeldnere kinaskjestorken (Platalea minor) fra Øst-Asia. Skjestorken skiller seg fra denne ved å være tydelig større, ha en gulaktig tupp på nebbet, og et fjærkledd hvitt ansikt, mens kinaskjestorken har et tydelig fjærløst svart ansikt og et helt svart nebb.

Skjestorken finnes hovedsakelig i forskjellige våtmarksområder, myrer og grunne innsjøer, hvor den trives i både ferskvanns- og saltvannsmiljøer. Kostholdet består hovedsakelig av små akvatiske organismer som fisk, krepsdyr, insekter og av og til små amfibier. Det skjeformede nebbet er ikke bare til pynt, men er et spesialisert verktøy som gir fuglen en unik måte å spise på. Den sveiper nebbet fra side til side gjennom vannet, hvor den følsomt kjenner etter bytte, og lukker nebbet så fort den kjenner noe spiselig. Denne taktile metoden for å søke etter mat er svært effektiv i de grumsete og grunne vannene som skjestorken typisk oppholder seg i.

Skjestorker er sosiale fugler, og finnes ofte i små til store grupper, spesielt utenfor hekketiden. De er vanligvis stille, men kan produsere en rekke lave lyder og grynt når de er i grupper eller under kurtisen. Disse fuglene er kjent for sin grasiøse flukt, og flyr ofte i V-formasjon eller i en rett linje med jevne, rytmiske vingeslag. De søker gjerne etter føde i flokk og danner noen ganger blandingsflokker med andre arter av vadefugler og vannfugler.

Denne arten er delvis trekkfugl, og nordlige populasjoner trekker gjerne sørover til overvintringsområder i Afrika, Midtøsten og sørlige deler av Asia. Trekket foregår vanligvis fra sensommer til tidlig høst, og fugler kan dekke betydelige avstander mellom hekke- og overvintringsområdene. Noen skjestorker er gjerne stedbundne i varmere klima, og flytter seg her kun lokalt i respons på endringer i vannivå og mattilgang.

Hekketiden for skjestork begynner vanligvis sent på våren, rundt april eller mai, avhengig av deres lokasjon. Under kurtisen engasjerer skjestorker seg i omfattende spill som inkluderer gjensidig stell, klapping med nebb og av og til å tilbys kvister eller annet reirmateriale. De hekker i kolonier, ofte sammen med andre fuglearter, i takrør, busker eller lave trær nær vann. Reiret er en stor, plattformlignende struktur laget av pinner og siv.

Et typisk kull består av 3 til 5 egg, som ruges i cirka 21 til 25 dager. Begge foreldrene deler på ruging og mating av ungene. De unge fuglene er flyvedyktige etter omtrent 7 uker, men forblir ofte avhengige av foreldrene en stund etterpå.

Skjestork er for øyeblikket klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, men enkelte populasjoner, særlig i Europa, har opplevd nedgang på grunn av tap av habitat, forurensning og menneskelig forstyrrelse. Degradering av våtmarker og drenering for jordbruk eller annen utvikling utgjør betydelige trusler mot deres habitater, selv om vernetiltak har vært vellykkede i å stabilisere og til og med øke enkelte populasjoner de siste årene.