Opp

Tårnseiler

(Apus apus)

Beskrivelse

Tårnseiler (Apus apus) er en fascinerende fugl kjent for sine flygeferdigheter og unike utseende. Dens utbredelsesområde strekker seg over Eurasia, hvor den hekker, og til Afrika sør for Sahara, hvor den overvintrer. Denne fuglen er hovedsakelig mørkebrun med et hvit felt på halsen. En fullvoksen fugl kan nå en lengde på 16–17 cm og et vingespenn på 38–40 cm. Tårnseilere kjennetegnes hovedsakelig på sine lange, sigdformede vinger og en kort, kløftet hale, som gjør dem til dyktige flygere i stand til imponerende manøvreringer i luften. Disse kjennetegnene skiller dem fra svaler, som kan ligne noe i utseende, men som har lengre haler og kortere vinger. Seilere er i stand til å fly i hastigheter opptil 111 km/t, noe som gjør dem til en av de raskeste flygende fuglene.

 

Selv om seilere kan ligne noe på svaler i utseendet (tårnseiler var tideligere kalt tårnsvale), er de ikke nært beslektet. Seilerne er faktisk nære slektninger av kolibriene, mens svalene er spurvefugler i slekt med sangerne. Sammen med treseilerne, danner seilere og kolibrier ordenen seilerfugler (Apodiformes), som er et bevis på at disse fuglene deler mange likhetstrekk og egenskaper, til tross for store forskjeller i utseende og livsstil.

Habitat og nisje

Tårnseilere fanger mat i luften, og livnærer seg hovedsakelig på en rekke flygende insekter, samt edderkopper som løftes opp i luften av vinden. De observeres ofte i urbane områder og forstader, der de hekker under tak og i sprekker i bygninger. Før mennesket dannet slike miljøer, hekket tårnseilere som regel på klipper og i hule trær. Disse fuglene er svært tilpasningsdyktige og kan finnes i nesten hvilket som helst terreng, med unntak av tette skoger og ørkener, så lenge det er rikelig med flygende insekter.

Atferd

Seilere tilbringer mesteparten av livet i luften, og de spiser, sover og til og med parrer seg uten å måtte lande. Denne kontinuerlige flygingen er mulig på grunn av deres utrolige utholdenhet og effektive flygeteknikk, samt at de sover ved å slå av halve av hjernen om gangen. Seilere blir sjelden sett på bakken; da deres ben er så korte og vingene så lange at det nærmest er umulig for dem å ta av fra en flat overflate. Derfor foretrekker de å hvile på høye steder hvor de enkelt kan slippe seg ut i luften.

 

Tårnseilere er svært sosiale fugler utenfor hekkesesongen. De kan ofte sees flygende i store, skrikende flokker over hustak og rundt bygninger i urbane områder, spesielt om kvelden. Denne atferden antas å være en måte å kommunisere blant individer, muligens om fôringsområder eller som en samlingsstrategi før trekk.

 

Et annet interessant aspekt ved seilerenes atferd er deres badeteknikk, som involverer å fly lavt over vann, for så å skumme kroppene sine mot overflaten. Dette renser ikke bare fjærene deres, men gir også sannsynligvis en nedkjølende effekt i varmt vær. De drikker også vann på en lignende måte.

Trekk

Tårnseilere er langdistansetrekkfugler som hekker i Europa og Asia, og som trekker til Afrika sør for Sahara for å overvintre. De er blant de siste trekkfuglene som ankommer Norge om våren, da gjerne i månedsskiftet mai-juni, og blant de første som drar, i perioden august til september, og foretar så en reise på tusenvis av kilometer. En tårnseiler kan dekke opptil 200 000 km på et enkelt år, noe som tilsvarer nesten fem turer rundt jorden.

Hekking

Hekkesesongen for tårnseiler begynner så fort de returnerer til hekkeområdene sine om våren. De er monogame i hekkesesongen, og begge foreldrene deler på å ruge eggene og mate ungene. Reir bygges gjerne i sprekker i bygninger, klipper eller hultrom i trær. Hunnfuglene legger 2 til 3 egg, som ruges på i omtrent 18 til 19 dager. Etter klekking tar det omtrent 6 til 8 uker før ungene er flygedyktige. Tårnseilere viser en sterk tilknytning til hekkestedene sine, og returnerer ofte til samme sted år etter år.

Status

Tårnseiler er for øyeblikket oppført som livskraftigIUCNs rødliste, takket være sitt enorme utbredelsesområde og store populasjonsstørrelse. Imidlertid, som mange fuglearter, står de overfor trusler som tap av habitat og endringer i arealbruk som reduserer tilgjengeligheten av egnede hekkesteder og fôringsområder. Spesielt har moderniseringen av bygninger og færre insekter en negativ innvirkning på bestanden.

 

I Europa har det vært en tydelig nedgang i antall de senere årene, og en relativt markant nedgang i våre naboland. I Norge er det også observert en nedgang, men antallet er noe usikkert. På bakgrunn av den generelle nedgangen i resten av Europa og Norden, er arten oppført som nær truet i den norske rødlisten for arter. Fokus på å bevare gamle bygninger og kontruksjon av reirkasser, kan bidra til å redusere noe av nedganen til arten.

Bilder
Klikk på markørene på kartet for å se mine observasjoner av denne arten

Lignende arter