Afrikabladhøne

Afrikabladhøne (Actophilornis africanus) er en særpreget våtmarksfugl i Afrika sør for Sahara, 23–31 cm lang. Voksne fugler har kastanjebrun kropp, svart nakke og øyestripe, hvitt ansikt og strupe og blågrått nebb med panneskjold. Arten har omvendt kjønnsdimorfisme, altså at hunnen er større enn hannen. Hunnene veier rundt 260 g og er nesten dobbelt så tunge som hannene, som veier omkring 140 g. De svært lange tærne og klørne er blant artens mest karakteristiske trekk.

Arten lever i grunne ferskvannsvåtmarker med mye flytende og oppstikkende vegetasjon, blant annet innsjøer, myrer, sumper, dammer og sakteflytende elver. Vegetasjonen gir underlag for matsøk, reirplasser og skjul.

Lokale antall kan endre seg raskt med vannstanden. Afrikabladhøne bruker også enkelte menneskeskapte våtmarker når det finnes nok flytende vegetasjon.

Insekter og andre små virvelløse dyr dominerer kosten, blant annet edderkopper, marker, krepsdyr og bløtdyr. Frø og annet plantemateriale tas også.

Fuglen går over flytende vegetasjon og plukker eller sonderer etter mat på blader, stengler og ved vannflaten.

Afrikabladhøna tilbringer mye av tiden med å bevege seg over flytende vegetasjon. De svært lange tærne og klørne fordeler fuglens vekt over blader og stengler, slik at den kan gå på underlag som ville sunket under en mer kompakt fot. Denne særegne måten å bevege seg gjennom våtmarken på er sentral for hvordan arten utnytter habitatet.

Rop og visuelle signaler er også viktige i sosiale og territorielle møter, særlig der flere fugler bruker det samme området med egnet våtmark.

Afrikabladhønen har omvendte kjønnsroller og er polyandrisk, noe som betyr at én hunn kan pare seg og hekke med flere hanner. En stor hunn kan ha et territorium som overlapper territoriene til flere hekkende hanner og legge et eget kull til hver hann. Hannene konkurrerer også seg imellom om hekkemuligheter, og hvor mange hanner en hunn hekker med varierer blant annet med fugletetthet, nedbør, habitat og hvor mange kull som går tapt.

Hannen vedlikeholder den flytende reirplattformen og står alene for rugingen av kullet på normalt fire mønstrede egg. Inkubasjonstiden er omtrent tre uker. En studie publisert i 1993 fant at hannene tilpasser rugingen til været, dekker eggene lenger når det er kjølig og skygger dem når det er varmt.

Ungene er reirflyktende, altså godt utviklet og bevegelige allerede ved klekking, og kan finne mat selv kort tid etterpå. De er likevel fortsatt avhengige av hannen for varme, veiledning og beskyttelse. Han kan samle småungene under vingene og bære dem til et tryggere sted ved behov.

Afrikabladhøne er fortsatt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den globale vurderingen fra 2024 anslo omkring 667 000 kjønnsmodne individer og vurderte den samlede trenden som stabil.

BirdLife South Africas regionale vurdering fra 2025 klassifiserte også arten som livskraftig. Tap av våtmarker, langvarig uttørking og mindre flytende vegetasjon kan redusere lokale bestander, selv om arten også kan bruke enkelte menneskeskapte våtmarker.