Beskrivelse
Sørsjiraff (Giraffa giraffa) er blant verdens høyeste landdyr, og en voksen hann kan nå en høyde oppimot 5.5 meter. Den er kun litt lavere enn masaisjiraffen (Giraffa tippelskirchi), den største av sjiraffene. En hannsjiraff veier i gjennomsnitt 1.200 kg og en hunsjiraff 830 kg. Den er lett gjenkjennelig med sin opptil 2 m lange hals. Dette gjør det mulig for sjiraffen å spise fra tretopper og høye grener få andre dyr kan nå. Den har et godt syn, en god hørsel og god luktesans.
Sjiraffen ble nylig delt opp i fire arter, der sørsjiraffen er den arten vi finner lengst sør. Denne nye oppdeling er enda ikke godkjent blant alle i fagmiljøet. Alle sjiraffer har store brune flekker på en lysere bakgrunn, men det er variasjon mellom artene. Flekkene hos sørsjiraffen er store, med flate og rette kanter, men ikke like rette og fine som hos nettsjiraffen (Giraffa reticulata). Den lyse bakgrunnen er gjerne noe mørkere enn gjennomsnittet hos andre arter. Hvor mørke de brune flekkene er variere mellom individer, og mørke til nesten sorte flekker finner som oftest hos eldre hanner. Noen sjiraffer er også usedvanlig bleke (et eksempel finnes på et av bildene mine over), noe som kommer av en genetisk mutasjon som gir fravær av pigmenter, og er ikke det samme som albinisme.
Spising og drikking
Når den spiser, vil sjiraffen bruke sin opptil 50 cm lange og mørkeblå tunge og en svært bevegelig overleppe. Kombinasjonen av de to gjør det mye enklere for sjiraffen å ta tak i og få av blader fra tornete greiner. Både tungen, leppen og innsiden av munnen er dekket av papiller. Dette beskytter dem mot skader fra de skarpe tornene som ofte finnes på trærne de spiser fra.
Når den drikker er sjiraffen på sitt mest sårbare, og vil ikke drikke før den vet at det er helt trygt. Sjiraffer drikker ofte i større grupper eller når det er andre arter i nærheten som holder vakt. For å drikke må sjiraffen stille seg i en vanskelig posisjon, med begge forbena spredt ut til sidene, mens den senker hodet og nakken for å nå vannet. Spesielle klaffer i halsvenene i nakken gjør at ikke for mye blod kommer til hodet når de drikker.
Sosial atferd og reproduksjon
Sjiraffer lever sosiale liv i grupper uten fast struktur. Det finnes hunngrupper med ungdyr, hanngrupper og blandede grupper. Dynamikken i en gruppe kan endres til enhver tid, da individer fra begge kjønn kan komme til eller gå fra gruppen. Hanner har en tendens til å bli mindre sosiale med alderen. De eldre hannene er dominante og vil pare seg med flest hunner.
Etter en drektighetstid på 400-600 dager blir én kalv født. Tvillingfødsler er svært sjeldne, men det forekommer. En nyfødt sjiraff er allerede 1,8 m høy. Den er veldig sårbar på dette stadiet, men vil lære å stå, gå og til og med løpe i løpet av de første timene med hjelp fra moren.
Hunndyr med unger danner ofte grupper sammen for beskyttelse. Noen hunner setter igjen kalvene sine hos en annen hunn, en form for barnehage for sjiraffkalver, mens de selv spiser og drikker. En mor vil beskytte sin kalv med aggresjon, og vil forsøke å sparke ethvert rovdyr eller trussel som kommer for nær. Tiden kalven holder seg til moren varierer, og noen ganger holder den seg til moren frem til hun er klar for sin neste kalv. En hunsjiraff blir kjønnsmoden etter fire år, og hannsjiraffer etter fire til fem år. Gjennomsnittlig levealder er 20-25 år i naturen, og opptil 28 år i fangenskap.
Her er en video av to sørafrikanske sjiraffer som parer, legg merke til hvor mye større og mørkere hannen er.
Necking
Hannsjiraffer slåss om dominans og paringsrettigheter ved å utføre det som kalles necking. Necking er en form for slåssing der to hannsjiraffer svinger nakkene sine mot hverandre med kraft, i håp om å påføre skade ved hjelp hornene. Man kan lett skille mellom voksne hann- og hunnindivider ved å se på tilstedeværelsen eller fraværet av hår på toppen av hornene. Hannsjiraffer mister håret og blir “skallet” etter vedvarende slåssing, mens hunsjiraffer beholder hår på hornene gjennom hele livet. Kamper mellom sjiraffhanner kan være ganske voldelige, og den tapende hannen forlater ofte kampen hardt skadd. I noen tilfeller kan det til og med ende med døden.
Her er en video av en mindre alvorlig kamp mellom to yngre hannsjiraffer:
Status
Sjiraffen er oppført som én art på IUCNs rødliste, hvor den i dag anses som sårbar. Sørsjiraffen er en av de minst truede av sjiraffartene. Den er vanlig i mange naturreservater og andre vernede områder, og antallet individer stiger. Dette er i kontrast med flere av de andre sjiraffartene, der antallet for mange er på vei ned. Hovedsakelig på grunn av ødeleggelser av leveområder. Sjiraffen har i dag forsvunnet fra flere områder hvor den tidligere var utbredt. Sjiraffer er i dag vernet gjennom hele sitt nåværende utbredelsesområde.
Bevaring
De forskjellige sjiraffartene
Det var tidligere ni anerkjente underarter av sjiraff. Etter den nye inndelingen inn i fire forskjellige sjiraffarter, så har de fleste av disse underartene blitt underlagt disse fire nye artene. En av underartene, rothschildsjiraffen (G. c. rothschildi), er nå trolig samme underart som nubiasjiraffen (G. c. camelopardalis). De fire forskjellige artene er følgende:
Somaliasjiraff (Giraffa reticulata)
Denne sjiraffen, også kjent som nettsjiraff, finnes i nordlige Kenya, sørlige Somalia og Etiopia. Dette er kanskje den sjiraffarten som er lettest å kjenne igjen og skille fra de andre artene. Den er har stor rødbrune flekker, gjerne formet som polygoner, med tynne hvite linjer imellom. Mønsteret kan ligne et nett, som har gitt den det alternative navnet nettsjiraff. Denne arten har ingen underarter. Antallet av somaliasjiraffen synker, og man tror at det er rundt 15.000 individer igjen. Den er av IUCN, som underart av sjiraff, listet som sterkt truet.
Masaisjiraff (Giraffa tippelskirchi)
Denne arten hører hjemme i Øst-Afrika og finnes i sørlige Kenya, i det meste av Tanzania og i Luangwadalen i Zambia. Man regner med at 35.400 individer av denne arten lever i naturen. Mønsteret til denne arten skiller seg også en del fra de andre artene. Flekkene til masaisjiraffen er ujevne med hakkete kanter, og gjerne mindre enn flekkene til andre arter. Det er to underarter:
Masaisjiraff (G. t. tippelskirchi) er underarten med flest individer, med et antall på rundt 35,000. Man finner den i Kenya og Tanzania. Antallet individer er på vei ned og den er listet som sterkt truet.
Thornicroftsjiraff (G. t. thornicrofti) finnes kun i Luangwadalen i østlige Zambia. Det er kun rundt 400 individer igjen. Populasjonen er allikevel nå ansett å være stabil og den er kun listet som sårbar.
Dette er den sørligste av sjiraffartene. Den har store brune flekker i varierende former og fasonger. Den er gjerne noe mørkere på de lyse partiene mellom flekkene sammenliknet med andre arter, men dette varierer sterkt fra individ til individ. Dette er arten med flest individer, med et antall på rundt 54.000. Dette er også den eneste arten hvor antallet stiger for nesten alle populasjoner. Det er to underarter:
Sørafrikansk sjiraff (G. g. giraffa) hører hjemme i Sør-Afrika, i tillegg til sørlige Botswana, Zimbabwe og Mosambik. Man regner med at underarten teller 39.000 individer. Denne underarten er den eneste uten egen rødliste klassifisering, men møter trolig kriteriene for en vurdering som levedyktig.
Sørlig savannesjiraff (G. g. angolensis) finner i Namibia, Botswana, Zambia og Zimbabwe, og har nylig blitt reintrodusert i Angola hvor den var utryddet. Det er mer enn 10.000 individer, og antallet stiger. Den er oppført som levedyktig av IUCN.
Nordsjiraff (Giraffa camelopardalis)
Dette er den nordligste av sjiraffartene. Den eksisterer kun i veldig fragmenterte populasjoner langs Sahelregionen rett sør for Sahara, fra Niger i vest til Etiopia i øst. I mønster og farge så ligner denne arten en del på sørsjiraffen, men det er normalt mye lysere i fargen og har lyse til hvite ben uten flekker under knærne. Det er tre underarter:
Nubiasjiraff (G. c. camelopardalis) finnes i sørøstlige Sør-Sudan og sørvest i Etiopia, og med rothschildsjiraffen inkludert i denne underarten, så strekker utbredelsen seg også inn Uganda og Kenya. Antallet av nubiasjiraffer synker, og med færre enn 500 individer igjen så har den status som kritisk truet. Populasjonen av rothschildsjiraffer er fortsatt klassifisert som egen underart, og med et antall individer på rundt 1.500 og en økning i populasjonen, så er disse listet som nær truet. Statusen for underarten som helhet, inkludert begge varianter, vil sikkert ligge et sted imellom.
Kordofansjiraff (G. c. antiquorum) er å finne i Sentral-Afrika, og hører hjemme i land som Kamerun, Tsjad, den demokratiske republikken Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan. Antallet synker og der kun 1.400 individer igjen. Den har status som kritisk truet.
Vestafrikansk sjiraff (G. c. peralta) var en gang utbredt fra Senegal til Nigeria, men finnes i dag kun i Niger. Dette er den lyseste av alle sjiraffvarianter. Kun rett over 400 voksne individer er igjen, men antallet er heldigvis på vei opp og den har status som sårbar.
Her er et kart som viser utbredelsen av alle ni tidligere anerkjente underarter av sjiraff (med takk til Giraffe Conservation Foundation):
Bilder
