Villsvin

Villsvin (Sus scrofa) er en robust og tilpasningsdyktig art av svin som finnes over hele Europa, Asia og deler av Nord-Afrika. Arten har også blitt introdusert til Nord-Amerika, Sør-Amerika og Oseania. Villsvin viser betydelig variasjon i størrelse mellom populasjoner. Voksne hanner kan veie mellom 50 til 200 kg og måler 120 til 180 cm i lengde, mens hunner generelt er mindre og veier 30 til 150 kg.

Villsvin kjennetegnes på en bustete pels som varierer i farge fra mørkegrå til brun eller svart. Pelsen kan endres sesongmessig, og blir ofte tettere og mørkere om vinteren. Arten har en kraftig kroppsbygning, med et fremtredende tryne som brukes til å grave med. Hanner har ofte større støttenner, som de bruker til forsvar og for å finne mat. Det finnes flere underarter av villsvin, som varierer i størrelse, farge og fasong avhengig av deres geografiske utbredelse. For eksempel er det europeiske villsvinet (S. s. scrofa) typisk større og mørkere, mens indiavillsvinet (S. s. cristatus) har en lettere kroppsbygning og en distinkt og tydelig man langs nakken og ryggen.

Villsvin holder til i varierte habitater, som skoger, gressletter, sumper og jordbruksområder. De foretrekker tett vegetasjon som gir god dekning, som blandet løv- og barskog, men de er svært tilpasningsdyktige og kan også trives i landskap endret av mennesker. Villsvin er altetende dyr, med en diett som inkluderer røtter, knoller, nøtter, frø, frukt, små virveldyr og åtsler. De er hovedsakelig matsøkende om natten, og de bruker det sensitive trynet til å grave og rote gjennom jord og løv for å finne føde. Villsvin er kjent for å spise avlinger og kan forårsake betydelige skader på dyrket mark.

Villsvin er sosiale dyr som typisk danner flokker, bestående av hunner og deres avkom. Hanner lever som regel alene, spesielt utenom paringstiden. Disse flokkene er matriarkalske, og det er ofte den eldste hunnen som leder flokken.

Villsvin vil ofte bade i gjørme for å regulere kroppstemperaturen og fjerne parasitter. De kommuniserer gjennom en rekke lyder, inkludert grynt, skrik og brøl, samt gjennom duftmarkering. Arten er også kjent for sin intelligens og kan lære å unngå feller og jakt, noe som gjør den til en utfordrende art å håndtere. Til tross for sitt ofte aggressive rykte, unngår villsvin vanligvis mennesker og blir bare farlige når de blir trengt opp i et hjørne eller føler seg truet

Villsvin parer seg en gang i året, og paringstiden varierer etter region. I tempererte områder forekommer paringen vanligvis om høsten, mens i tropiske områder kan det skje året rundt. Hanner konkurrerer om tilgang til hunner gjennom styrkeoppvisninger og kamp. Drektighetstiden er på omtrent 115 dager, og purker føder kull på 4 til 6 grisunger, selv om kull på opptil 10 ikke er uvanlig. Grisungene fødes med en karakteristisk stripete pels, som gir god kamuflasje. Hunner bygger et reir av vegetasjon for å beskytte ungene. De avvennes fra melk etter rundt 3 til 4 måneder, men kan bli hos moren i opptil ett år. Villsvin kan leve opptil 10 år i vill tilstand, selv om få når denne alderen på grunn av predasjon og jakt.

Villsvin har blitt introdusert i flere deler av verden, som Nord-Amerika, Sør-Amerika, Australia og New Zealand, hovedsakelig for jakt. Disse introduksjonene har ofte resultert i tydelige forstyrrelser i lokale økosystemer, da villsvin fort kan bli invasive. De påvirker lokale arter gjennom konkurranse, predasjon og habitatødeleggelse, og kan forårsake betydelige landbruksskader. I områder som det sørlige USA og Australia betraktes villsvin som et stort skadedyr, noe som fører til tiltak for å kontrollere deres bestander gjennom jakt, fanging og andre forvaltningsmetoder.

I Norger har villsvinet begynt å etablere seg som en fremmed art nær grensa til Sverige på Østlandet. Den er uønsket, da den potensielt kan påvirke lokal flora og fauna negativt, samt gjøre store skader på avlinger, og kan jaktes på året rundt. Den fantes naturlig i Norge for 1000 år siden, men dagens dyr stammer fra individer rømt fra fangenskap i Sverige og anses derfor ikke som en naturlig ekspansjon av arten. I Sverige blir den behandlet som en naturlig del av faunaen, og er i dag svært vanlig i de sørlige delene av landet.

Villsvinet er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste på grunn av sin vide utbredelse og store bestand. Imidlertid kan spesifikke populasjoner være truet av habitatødeleggelse, jakt og hybridisering med forvillede tamgriser (Sus scrofa domesticus). Fokus ligger på å forvalte bestander i områder hvor de er hjemmehørende og kontrollere dem der de er invasive.