Gullsjakal

Gullsjakal (Canis aureus) er en mellomstor hundeart som hører hjemme i Sørøst-Europa, Midtøsten, og i Sør- og Sørøst-Asia. Voksne individer måler omtrent 70–105 cm i lengde, med en hale som legger til ytterligere 20–30 cm. De står omtrent 40 cm høye ved skulderen og veier mellom 7–15 kg, og hanner er generelt større enn hunner. Disse sjakalene kan ha en rekke farger på pelsen, fra blekt gullfarget til rødbrun og i noen tilfeller svartaktige nyanser.

Gullsjakaler ligner andre hundearter, som prærieulven (Canis latrans) i Nord-Amerika og gråulv (Canis lupus). Gullsjakalen er mindre enn begge, og mye mindre enn en gråulv. Den er svært lik den afrikanske gullulven (Canis lupaster), som i mange år ble antatt å være en afrikansk underart av gullsjakal. Genetiske studier har vist at denne afrikanske varianten er en egen art, og faktisk er nærmere beslektet med gråulv. Til tross for likheten i utseende, har gullulven markant større ører enn gullsjakalen.

Gullsjakaler er svært tilpasningsdyktige og okkuperer en rekke habitater, inkludert savanner, ørkener, gressletter, skoger og jordbruksområder. De er opportunistiske og altetende, med et kosthold som består av små til mellomstore pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier og insekter. De eter også åtsler og konsumerer en betydelig mengde frukt og plantemateriale. Ved menneskelige bosetninger kan de ofte komme nær hus for å spise søppel om natten. Gullsjakaler jakter alene eller i par, og noen ganger i små familiegrupper, spesielt når de angriper større byttedyr, som rådyr.

Gullsjakaler er kjent for å være allsidige og robuste. De er mest aktive ved daggry og skumring, men kan justere aktivitetsmønsteret etter menneskelig tilstedeværelse og miljøforhold. Sosialt danner de monogame par og lever i små familiegrupper. De kommuniserer ved hjelp av et komplekst system av vokaliseringer, inkludert hyl, skrik og knurring, som tjener ulike sosiale funksjoner, fra forsvar av territorium til styrking av familiebånd. Denne arten er en langdistansespreder, som betyr at unge individer kan vandre over lange avstander for å finne og etablere nye og passende territorier.

Paringstiden for gullsjakal varierer geografisk, men forekommer som oftest en gang mellom oktober og mars. De har sterke monogame parforhold, og partnere holder sammen for livet. Begge foreldrene deltar i oppfostringen av ungene. Etter en drektighetsperiode på omtrent 63 dager føder hunnen et kull på 2–4 valper, men kull på opptil 9 valper har blitt registrert. Valpene blir født blinde og er avhengige av foreldrenes omsorg de første ukene. De blir avvent fra melk etter 8–10 uker og begynner å lære å jakte etter rundt seks måneder. Forventet levetid for gullsjakaler i naturen er omtrent 8–10 år, selv om de kan leve lenger i fangenskap.

Gullsjakal er oppført som livskraftig av IUCN på grunn av artens vide utbredelse og store totalpopulasjon. Noen populasjoner står imidlertid overfor trusler som habitatødeleggelse, forfølgelse fra mennesker og sykdom. I Europa er gullsjakalen i ferd med å spre seg vestover og nordover, og det er nå etablerte populasjoner så langt vest som Østerrike og Tyskland. Individer har blitt observert så langt nord som Nord-Finland og Finnmark i Norge. Det kan være bare snakk om tid før arten har etablert seg i Norden og Skandinavia. Denne spredningen skyldes nok flere faktorer, som endringer i arealbruk av mennesker, en reduksjon i mengden snø om vinteren på grunn av klimaendringer, færre store rovdyr som kontrollerer populasjonen, og artens gode tilpasningsevne.