Buorm

Buormen (Natrix natrix) er en ikke-giftig slange som hovedsakelig finnes i Europa og vestlige Asia, og er en av 3 slangearter som finnes naturlig i Norge. Denne arten kjennetegnes ved sin distinkte grønne eller brune farge og en karakteristisk blekgul krage bak hodet, noe som skiller den fra andre slangearter. Voksne buormer når normalt en lengde fra 90 til 150 cm, og arten er dermed en av de større slangene innenfor dens geografiske område. Noen individer er melanistiske, som betyr at de er helt svarte, og mangler da den blekgule kragen. Slike individer kan skilles fra lignende slanger, som melanistiske hoggormer (Vipera berus), på deres glattere skjell og mer avrundede hodeform.

Buormer finnes vanligvis i våtmarker, enger, skoger og elvebredder, og foretrekker habitater nær vannkilder. Deres diett består hovedsakelig av amfibier, spesielt frosker og padder, som de jakter ved å bruke sin skarpe luktesans. De er også kjent for å spise fisk, små pattedyr og til og med fugler når anledningen byr seg. Buormen bruker ikke gift når den jakter, men sniker seg innpå byttet og angriper det via et overraskende bakholdsangrep.

Buormer er dagaktive gjennom sommermånedene og går i dvale under bakken i perioden oktober til april. De er utmerkede svømmere og er ofte å finne mens de soler seg nær vann for å regulere kroppstemperaturen. De er stort sett enslige utenom paringssesongen. En buorm vil kunne frese om den føler seg truet, og for å avskrekke rovdyr vil den ofte late som den er død ved å ligge på ryggen med munnen åpen.

Paringssesongen for buorm forekommer om våren, etter at de kommer ut av dvale. Hannene konkurrerer da om hunnene, som deretter legger 10 til 40 egg i komposthauger, møkkahauger eller andre varme steder der eggene kan inkuberes. Eggene klekkes etter omtrent 40 til 60 dager, avhengig av temperaturen, og ungene må klare seg selv. Buormer kan reprodusere etter omtrent 2 til 3 år og har en levetid på opptil 15 år i vill tilstand, avhengig av miljøfaktorer og rovdyr.

Buorm er for øyeblikket oppført som livskraftig av IUCNs rødliste, som indikerer at den ikke er i noen umiddelbar risiko for utbredt nedgang. Imidlertid utgjør habitatødeleggelse og forurensning betydelige trusler mot enkelte lokale bestander.