Hopp til innhold

Enterocytozoon bieneusi ble påvist for første gang hos villsvin i Italia

Male wild boar in Genoa, Italy
Forskning: Sykdom, parasitter & mikrobiologi, Genetikk & genomikk

En parasittundersøkelse av villsvin (Sus scrofa) i Midt-Italia påviste Enterocytozoon bieneusi hos åtte av 46 dyr. Dette er den første molekylære dokumentasjonen av denne mikrosporidien hos villsvin i Italia. Mikrosporidier er mikroskopiske parasitter som kan kolonisere tarmvev; enkelte genotyper av E. bieneusi er også kjent fra mennesker og andre dyr. Dyrene ble samlet inn under jaktsesongen i 2023 i Marche-regionen, blant annet i jaktområder i provinsene Ancona, Macerata og Fermo og rundt Monti Sibillini nasjonalpark.

Studien kombinerte mikroskopi av avføringsprøver med molekylære analyser av utvalgte parasitter med mulig zoonotisk betydning. Målet var bredere enn bare E. bieneusi: forskerne kartla mage- og tarmparasitter og karakteriserte deretter Balantioides coli, Blastocystis og E. bieneusi mer detaljert genetisk.

Nesten halvparten hadde minst én parasittgruppe

Mikroskopi påviste minst én mage- eller tarmparasittgruppe hos 22 av de 46 dyrene, tilsvarende 47,8 %. Ni positive dyr hadde én parasittgruppe, mens 13 hadde samtidige infeksjoner med mer enn én. Til sammen ble 13 parasittgrupper identifisert, blant annet flere grupper av encellede parasitter og helminter, altså parasittiske ormer.

Blant gruppene som ble undersøkt videre molekylært, ble Balantioides coli bekreftet hos tre av sju dyr som var positive ved mikroskopi. Blastocystis ble identifisert som subtype ST5 i to sekvenserte prøver. Funnene setter den nye påvisningen av E. bieneusi inn i et bredere bilde av parasittmangfoldet hos villsvin i studieområdet.

Åtte dyr hadde DNA fra Enterocytozoon bieneusi

Molekylære analyser påviste E. bieneusi-DNA hos åtte villsvin. Seks sekvenser tilhørte genotype D, mens genotype J og I ble funnet én gang hver. Fylogenetisk analyse plasserte genotype D i gruppe 1, som omfatter genotyper med kjent zoonotisk potensial. Genotype J og I lå i gruppe 2.

Forfatterne oppgir at genotypene D, J og I ikke tidligere var rapportert fra villsvin i noe europeisk land. De skriver også at genotype J ikke tidligere var påvist hos verken tamgris eller villsvin globalt. Funnene utvider dermed både den kjente geografiske utbredelsen av E. bieneusi hos europeiske villsvin og den kjente vertskretsen for genotype J.

Genotypemønsteret kan knytte sammen vilt- og husdyrepidemiologi

Den gjentatte påvisningen av genotype D og det enkelte funnet av genotype I er relevante fordi beslektede genotyper også er rapportert fra husdyr. Forfatterne diskuterer en mulig epidemiologisk kobling mellom villsvin og tamgris i studieområdet, der halvfrie grisehold og storfebruk kan gi overlappende miljøer.

De omtaler smitte mellom arter eller en felles miljøkilde som mulige forklaringer, ikke som prosesser studien har dokumentert. Undersøkelsen fulgte ikke smitte mellom enkeltindivider. Genotypemønsteret peker i stedet ut vilt–husdyr-grensesnittet som relevant for videre overvåking.

Det brede parasittbildet styrker One Health-perspektivet

Studien påviste også parasitter som Giardia duodenalis, Ascaris spp., Trichuris sp. og mage- og tarmstrongylider, i tillegg til de molekylært karakteriserte gruppene. Flere av organismene eller genotypene er relevante for dyre- eller folkehelse, men funn hos villsvin viser ikke i seg selv at smitte har gått videre til mennesker eller husdyr.

Forfatterne beskriver villsvin som både mulige reservoarer for enkelte parasitter og som indikatorarter som kan vise hvilke potensielt zoonotiske organismer som sirkulerer i delte miljøer. De argumenterer derfor for integrert overvåking av vilt, husdyr og mennesker innenfor et One Health-perspektiv, der menneskers, dyrs og miljøets helse ses i sammenheng.

Forfatterne understreker samtidig at undersøkelsen omfattet et begrenset antall dyr og et avgrenset område i Midt-Italia. Funnene dokumenterer hva som fantes i dette materialet og gir nye molekylære registreringer, men bredere overvåking er nødvendig for å fastslå hvor utbredt genotypene er i italienske villsvinbestander.

Kilder og bildekreditering

  1. Cavallero, S., Rondón, S., Bellini, I., et al. (2026). Gastrointestinal parasites circulating in wild boars from central Italy and molecular characterization of Balantioides coli, Blastocystis sp. and Enterocytozoon bieneusi. Parasitology Research.Primary open-access CC BY 4.0 research article first published 2 July 2026. Forty-six wild boar from the Marche region were examined during the 2023 hunting season. Microscopy detected at least one gastrointestinal parasite taxon in 22 animals (47.8%), with coinfections in 13. Molecular analyses detected Enterocytozoon bieneusi in eight animals: six genotype D and one each genotypes J and I; genotype D clustered in zoonotic Group 1.

Bilde: Cellofilo — hann av villsvin i Bisagno-området i Genova, Italia, 3. juni 2017; Wikimedia Commons; CC BY 4.0. Representativt bilde, ikke et av villsvinene som ble undersøkt i Marche-studien. · CC BY 4.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Sykdom, parasitter & mikrobiologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Villsvin Sus scrofa Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.