97 % av observerte aggressive gåseinteraksjoner i Nordøst-Polen var innen samme art

Nesten alle aggressive interaksjoner som ble registrert mellom fire gåsearter under vårrastingen i Nordøst-Polen, skjedde mellom fugler av samme art, viser en studie publisert 16. mars 2026. Forskerne observerte 662 aggressive episoder i blandede gåseflokker i Biebrza-bassenget; 643 av dem, eller 97 %, var innen samme art. Bare 19 episoder skjedde mellom arter, og ingen av disse var rettet mot grågås.
Feltarbeidet omfattet 26 dager mellom 9. februar og 10. april 2024, til sammen 222 observasjonstimer. Flokkene besto av grågås (Anser anser), hvitkinngås (Branta leucopsis), tundragås (Anser albifrons) og tundrasædgås (Anser serrirostris). Aggressiv atferd omfattet blant annet jaging, forfølgelse, hvesing, forsøk på hakking og senket hode- og halsstilling som signaliserte angrepsberedskap.
Det meste av aggresjonen skjedde innen samme art
Tundragås sto for flest registrerte aggressive episoder innen samme art, med 369, fulgt av grågås med 196, tundrasædgås med 62 og hvitkinngås med 16. Når forskerne tok hensyn til hvor mange fugler av hver art som ble observert, endret rangeringen seg: grågås hadde 29,3 aggressive episoder per 1 000 individer, hvitkinngås 9,0, tundrasædgås 4,0 og den tallmessig dominerende tundragåsa bare 2,7.
Aggresjonen økte med flokkstørrelsen
Aggresjonen økte med antallet gjess i flokken. Grågås viste gjennomgående høy sannsynlighet for aggresjon gjennom rasteperioden, mens tundragås og tundrasædgås gikk fra lave nivåer tidlig i sesongen til langt høyere nivåer de siste ukene før avreise mot de arktiske hekkeområdene. Også hvitkinngås hadde høye beregnede nivåer, men forfatterne påpeker at bare 16 aggressive episoder innen arten ble registrert, for få til å trekke sikre konklusjoner om sesongmønsteret hos denne arten.
Forskerne fant ingen påvisbar forskjell i aggresjon mellom flokker som beitet på grasmark og flokker på dyrket mark, selv om kornåkre ga høyere næringsinntak. Sammen med at nesten all aggresjon foregikk innen samme art og at mønsteret endret seg i takt med hvor nær artene var hekkesesongen, tolker forfatterne resultatene som først og fremst knyttet til partnerforsvar og annen nær sosial forsvarsatferd før hekking, snarere enn konkurranse mellom arter om mat. De understreker samtidig at metodiske begrensninger gjør at andre drivkrefter ikke kan utelukkes helt.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.





