Hopp til innhold

Hvor langt unge blåmeiser flytter fra fødestedet, kan delvis gå i arv – men reirkassene gjør det vanskelig å måle

Wild Eurasian blue tit in spring plumage
Forskning: Evolusjon & taksonomi, Genetikk & genomikk

Når en fugl hekker et annet sted enn der den ble født, kalles avstanden mellom fødestedet og det første hekkestedet fødespredningsavstand. Spredning kan føre genvarianter mellom populasjoner og påvirke konkurransen om hekkeplasser. I fire populasjoner av blåmeis (Cyanistes caeruleus) undersøkte forskerne om arvelige forskjeller bidrar til å forklare hvor langt ungfuglene flytter.

Populasjonene hadde vært fulgt i 26–48 år. Forskerne brukte slektskapsdata gjennom flere generasjoner for 2 718 fugler til å beregne arvelighet. I tillegg analyserte de DNA fra 139 fugler for å lete etter genetiske varianter knyttet til spredningsavstand.

Et beskjedent og usikkert genetisk signal

Den beregnede arveligheten varierte fra 3 til 13 prosent mellom populasjonene. Arvelighet beskriver hvor mye av variasjonen mellom individer i en populasjon som henger sammen med additive genetiske forskjeller – den samlede virkningen av arvelige genvarianter. Det betyr ikke at denne prosentandelen av én fugls spredningsavstand er genetisk bestemt. Anslagene var usikre, med usikkerhetsintervaller som strakte seg ned mot verdier nær null.

DNA-analysen fant fire varianter knyttet til spredningsavstand. I preprinten knyttes de til prosesser som involverer sentralnervesystemet, stoffskiftet og hormoner – systemer som kan ha betydning for bevegelse og atferd. Sammenhengene fastslår ikke at variantene forårsaker en bestemt spredningsavstand.

Når reirkassenes plassering kan ligne arv

Beslektede fugler kan hekke nær hverandre, samtidig som plasseringen av tilgjengelige reirkasser begrenser hvilke avstander mellom fødested og første hekkested forskerne kan måle. Nært beslektede fugler kan dermed få like målte spredningsavstander delvis på grunn av reirkassenes geografiske fordeling, ikke nødvendigvis fordi arvelige egenskaper bestemmer avstanden. Forskerne fant at reirkassenes plassering kunne forvrenge anslagene for additiv genetisk variasjon i tre av fire populasjoner.

Resultatene tyder på at blåmeisens fødespredningsavstand kan ha et visst evolusjonært potensial, men at det genetiske signalet er vanskelig å skille fra geografiske mønstre. Det er relevant når man skal forstå hvordan populasjoner kan reagere på tap og fragmentering av leveområder. Studien er en preprint og er ikke fagfellevurdert.

Kilder og bildekreditering

  1. Evolutionary potential of natal dispersal in multiple blue tit populations while accounting for spatial autocorrelation among relativesPrimærkilde: versjon 1 av preprinten, ikke fagfellevurdert. Kilden gir studieomfang, metoder, hovedresultater og forfatternes tolkning.
  2. Conserved G-matrices of morphological and life-history traits among continental and island blue tit populationsTidligere primærstudie brukt til å kontrollere den geografiske konteksten for blåmeissystemet i Sør-Frankrike og på Korsika.

Bilde: Vill blåmeis i Tyskland, 5. april 2025. Foto: Romzig / Wikimedia Commons, CC0 1.0. Illustrasjonsfoto, ikke fugl fra studien. · CC0 1.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Evolusjon & taksonomi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Blåmeis Cyanistes caeruleus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.