Fuglemangfold i italienske byskoger var sterkest knyttet til skogstrukturen

Fuglemangfoldet i middelhavsområdets byskoger var sterkest knyttet til strukturen inne i selve skogen, mens det samlede antallet fugler i større grad hang sammen med landskapet rundt. En studie av 12 urbane og bynære skogområder i Firenze, Roma og Campobasso registrerte 2 035 fugler fordelt på 52 arter og sammenlignet artsrikdom, antall individer og funksjonelt mangfold med vegetasjon og landskapsstruktur.
Forskerne kombinerte fugleregistreringer med detaljerte målinger av trær, død ved, mikrohabitater og sammensetningen av arealtyper rundt hvert skogområde. Dermed kunne de undersøke om ulike sider ved fuglemangfoldet først og fremst hang sammen med forholdene inne i skogen eller med det større bylandskapet.
Lokal skogstruktur betydde mest for mangfoldet
Artsrikdom og funksjonell spredning hang først og fremst sammen med hvordan selve skogen var bygd opp. Funksjonell spredning beskriver hvor forskjellige fuglene er i måten de bruker leveområdet på, blant annet hvor de leter etter mat og bygger reir. En skog med både bakkenæringssøkende fugler og arter som leter etter insekter på trestammer eller i trekronene, kan derfor romme flere ulike økologiske strategier enn en skog dominert av arter som bruker de samme ressursene. Tettheten av trær var en viktig forklaringsvariabel, men flere trær ga ikke nødvendigvis større mangfold.
Kronestrukturen hadde også betydning. Skoger der kronen utgjorde en større del av trehøyden, hadde generelt høyere beregnet artsrikdom og funksjonelt mangfold. Men sammenhengen med variasjon i trehøyde var ikke bare positiv: Moderat høydevariasjon hang sammen med høyere beregnet artsrikdom enn den største variasjonen som ble målt. En skog med vegetasjon i flere høyder kan gi ulike steder å finne mat og hekke, uten at størst mulig høydeforskjeller nødvendigvis er best.
Antallet fugler var sterkere knyttet til landskapet rundt
Det samlede antallet registrerte fugler viste et annet mønster. Variabler på landskapsnivå, blant annet hvor sammenhengende skogarealene var og hvor variert arealbruken rundt dem var, bidro sterkere enn den lokale skogstrukturen. Det større bylandskapet kan dermed påvirke bevegelse, spredning og tilgang på ressurser, selv når vegetasjonen inne i skogen forklarer mye av selve mangfoldet.
Modellene viste høyere beregnet mangfold ved middels stor variasjon i arealtyper rundt skogene og ved en middels grad av samling av skogarealene. Verken helt ensartede omgivelser eller de mest ekstreme mønstrene av skogflekker ga gjennomgående de beste resultatene i studieområdet. Dette betyr ikke at forskerne har funnet én universell, ideell oppskrift på en byskog: sammenhengene varierte også mellom arter og byer.
Vanlige arter inngikk i et større urbant fuglesamfunn
Flere utbredte arter gikk igjen på tvers av studieområdene. Svarttrost (Turdus merula), munk (Sylvia atricapilla), blåmeis (Cyanistes caeruleus) og kjøttmeis (Parus major) var blant de tilbakevendende delene av fuglesamfunnene i byskogene.
Studien viser dermed hvorfor bevaring av urbane fuglesamfunn ikke bare handler om størrelsen på et grøntområde. Strukturen inne i byskogen var særlig viktig for hvor mange arter og økologiske strategier som kunne finne plass der, mens landskapet rundt i større grad påvirket hvor mange fugler som brukte skogene totalt.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.






