Hopp til innhold

Jegere samlet ti år med fettmålinger fra elg i Montana

Bull moose in autumn habitat in Glacier National Park, Montana

En tannpirker, en polstret konvolutt og tydelige instruksjoner ga jegere mulighet til å samle ti år med opplysninger om fettreservene hos elg (Alces alces) i Montana, USA. En studie av 1 248 felte dyr fant forventede biologiske endringer gjennom høstens brunstperiode og overordnede geografiske mønstre i kroppskondisjon. Forfatterne mener metoden kan bli et rimelig supplement til mer kontrollert viltforskning, men understreker at målingene ennå ikke er validert mot målinger utført av fagfolk.

Studien ble publisert i Alces 13. april 2026. Montana Fish, Wildlife and Parks sendte brev og prøvetakingsutstyr til alle som fikk elglisens i jaktsesongene fra 2013 til 2022. Deltakelsen var frivillig. Jegerne ble bedt om å rapportere blant annet gevirbredde og tykkelsen på underhudsfettet ved bakparten.

Mer enn tusen brukbare målinger

Jegerne returnerte brukbare fettmål fra 1 248 elger: 1 114 hanner og 134 hunner. I løpet av de ti årene ble anslagsvis 2 547 elger felt. De brukbare målingene tilsvarte dermed 49 % av de vellykkede jegerne. Noen skjemaer manglet fellingsdato eller gevirdata som var nødvendige i deler av analysen, slik at 1 171 dyr hadde fullstendige opplysninger.

Kroppsfett viser balansen mellom energiinntak og energiforbruk. Hos levende elg kan fettmengden anslås med ultralyd, men det er dyrt og krevende å fange og håndtere mange dyr over store områder. Montana-prosjektet undersøkte om enkle målinger fra felte dyr kunne vise mønstre på bestandsnivå til langt lavere kostnad. Hvert prøvesett kostet omtrent 2–3 amerikanske dollar, inkludert enkelt utstyr og porto begge veier.

Oksene mistet fett under brunsten

Det tydeligste mønsteret stemte med en biologisk forventning forskerne hadde formulert på forhånd. Tykkelsen på underhudsfettet sank gjennom jaktsesongen hos hannene mens brunsten krevde energi. Modellen anslo at en stor elgokse med 50 tommers gevirbredde startet sesongen med mer fett, men mistet omtrent 0,88 millimeter per dag. En mindre okse med 27 tommers gevirbredde mistet omtrent 0,56 millimeter daglig. I modellen nådde begge eksemplene null målbart fett rundt 20. oktober.

Observerte og modellerte mål på underhudsfett hos smågevirte hanner, storgevirte hanner og hunner gjennom jaktsesongen i Montana
Figur 3 fra DeCesare og Harris (2026) viser observerte og modellerte mål på underhudsfett gjennom jaktsesongen for smågevirte hanner, storgevirte hanner og hunner. CC BY.

Hunnene startet med lavere gjennomsnittlige reserver, men viste ikke den samme nedgangen gjennom sesongen. Datagrunnlaget for hunner var betydelig mindre fordi få hunner felles i Montana. En sikker tolkning av hunnens kondisjon ville også kreve informasjon om blant annet diegiving, som ikke kunne leses ut av fettmålet alene.

Etter at forskerne hadde korrigert for dato og gevirbredde, fant de at nærliggende jaktområder hadde en tendens til å ligne mer på hverandre enn områder langt fra hverandre. Dette geografiske mønsteret tyder på at metoden kan fange opp regional variasjon. Fettindeksen kunne likevel ikke forutsi gjennomsnittlig gevirvekst på nivået til jaktområdene.

Lovende data, men ikke et direkte mål på mattilgang

Forfatterne kontrollerte ikke uavhengig om jegernes målinger var nøyaktige og uten systematiske skjevheter. Forskjeller i hvor snittet ble lagt, tiden mellom felling og måling og andre detaljer kan gi ekstra variasjon. De anbefaler parallelle målinger utført av jegere og opplærte biologer før en langsiktig protokoll tas i bruk.

Regionale forskjeller kan heller ikke automatisk tolkes som ulik matkvalitet. Fettreservene kan påvirkes av mengden og fordelingen av beiteplanter, kostnadene ved å bevege seg, fordelingen av hunner under brunsten, parasitter, klima og andre helseforhold. Studien behandler derfor jegermålt underhudsfett som en mulig indeks for ernæringstilstand, ikke som en fullstendig forklaring på hvorfor kondisjonen varierer.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Fysiologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Elg Alces alces Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.