Nesten halvparten av Sklinna-lomviene ble fortrengt i havvindsimuleringer, men krykkjekollisjoner var svært sjeldne

Simuleringer av ti hypotetiske havvindparker ga svært ulike utslag for to norske sjøfuglbestander utenom hekkesesongen. Nesten halvparten av de simulerte lomviene (Uria aalge) fra Sklinna opplevde fortrengning, mens simulerte turbinkollisjoner var svært sjeldne hos krykkjer (Rissa tridactyla) fra Ålesund.
Forskerne brukte data fra lysloggere og saltvannssensorer til å beregne sesongmessig utbredelse og aktivitetsmønstre. Prosentene i studien er modellresultater bygget på disse sporingsdataene; de er ikke observasjoner av merkede fugler som møtte vindparker i drift.
Nesten halvparten av de simulerte Sklinna-lomviene ble fortrengt
Da forskerne la inn sesong- og avstandsavhengige sannsynligheter for fortrengning fra tidligere feltstudier, opplevde 49,6 % av den simulerte Sklinna-bestanden minst én fortrengningseffekt gjennom perioden utenom hekkesesongen.
I modellen innebar fortrengning at en berørt fugl ble flyttet ut av den aktuelle fortrengningssonen og måtte bruke et annet område. Slike endringer kan øke energikostnadene eller redusere næringstilgangen, men størrelsen på denne kostnaden er dårlig kjent hos virkelige lomvier rundt havvindanlegg.
Forskerne testet derfor en rekke antatte kostnader ved fortrengning i stedet for å velge én fast verdi. Avhengig av denne antakelsen var den modellerte voksendødeligheten mellom 0 og 5,3 %, mens gjennomsnittlig kroppsmasse ved slutten av sesongen lå mellom 97,1 og 99,8 % av massen i et tilsvarende scenario uten vindparker. Dette er følsomhetsscenarioer: de viser hvor sterkt resultatet avhenger av den fortsatt usikre energikostnaden ved fortrengning, ikke en prognose om at en virkelig utbygging vil gi én bestemt dødelighet.
Krykkjene krysset ofte vindparkarealene, men kolliderte sjelden i modellen
Krykkjesimuleringen ga et annet mønster. Nesten hele den simulerte Ålesund-bestanden – 98,9 % – tilbrakte noe tid i flukt innenfor arealet til minst én hypotetisk vindpark. Likevel anslo kollisjonsmodellen kollisjoner med turbiner hos bare 0,055 % av bestanden.
Det lave kollisjonsanslaget skyldtes først og fremst liten overlapping mellom krykkjenes sannsynlige flygehøyde og høyden som rotorbladene dekket i de simulerte turbinene. At en fugl passerte gjennom vindparkens horisontale areal, betydde altså ikke at den fløy i rotorhøyde.
De to artene viser hvorfor eksponering alene ikke er nok til å beskrive risiko fra havvind. For lomviene fra Sklinna var usikkerheten rundt atferdsmessig fortrengning og energikostnaden ved denne responsen avgjørende for det modellerte utfallet. For krykkjene fra Ålesund var den geografiske overlappingen med vindparkene svært stor, men modellert kollisjonsrisiko fortsatt svært lav fordi den vertikale overlappingen med rotorene var liten.
Studien presenterer modellen som et planleggingsverktøy, ikke som en måling av effekter ved eksisterende havvindparker. Hovedverdien er at sporingsdata fra kjente hekkebestander kan kobles til ulike typer påvirkning utenom hekkesesongen, samtidig som forfatterne understreker at bedre empiriske mål på kostnaden ved fortrengning er nødvendig for å snevre inn de mulige konsekvensene for lomvi.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



