Hopp til innhold

De fleste levendefangede elger i New York var i god kondisjon til tross for hyppige tegn på innvollsparasitter

A wild moose cow standing beside her calf

En langsiktig helsekartlegging av elg (Alces alces) i New York, USA viste en tydelig kontrast mellom ytre kroppstilstand og parasitteksponering. Blant 60 levendefangede dyr ble 98 % vurdert til å ha god eller svært god kroppstilstand, men 75 % hadde tegn som var forenlige med mulig infeksjon med minst én innvollsparasitt. Studien brukte også journaler fra 191 elger som ble undersøkt etter døden i perioden 2000–2023.

De to delene av materialet ga ulik informasjon. Levendefangstene muliggjorde standardiserte vurderinger av kroppskondisjon, blodverdier og parasitteksponering, mens obduksjonsmaterialet kom opportunistisk fra dyr som ble funnet døde eller avlivet. Det siste materialet sier derfor mye om sykdomsforandringer og registrerte dødsårsaker, men er ikke et tilfeldig utvalg av dødeligheten i bestanden.

Parasitteksponering var vanlig til tross for god kondisjon

De fleste levendefangede elgene så fysisk robuste ut, men parasittrelaterte funn var utbredt. Blodprøvene viste forhøyede mengder eosinofile granulocytter og lymfocytter, noe som kan følge immunreaksjoner, men ikke alene dokumenterer infeksjon med en bestemt parasitt.

Vinterflåtten Dermacentor albipictus ble funnet på 74 % av de levendefangede dyrene. Mengden flått per elg var likevel langt lavere enn i nabodelstater der kraftige vinterflåttangrep kan gi betydelig blodtap og svekket kondisjon. Resultatene viser dermed at en parasitt kan være utbredt uten å forekomme i de ekstreme mengdene som er sett andre steder.

Hvithalehjort var sentral for risikoen for hjerneorm

Blant de obduserte elgene var infeksjon med hjerneormen Parelaphostrongylus tenuis og stor leverikte Fascioloides magna vanlig. Hvithalehjort (Odocoileus virginianus) er normal sluttvert for begge parasittene, mens elg er en tilfeldig vert som kan utvikle alvorlig sykdom etter smitte.

Tettheten av hvithalehjort var den sterkeste forklaringsvariabelen for hjerneorminfeksjon hos elg, i tråd med at hjorten er en viktig kilde til smitte i miljøet. Stor leverikte fulgte et mer komplisert mønster: eldre elger og prøver fra senere år hadde høyere beregnet infeksjonssannsynlighet, mens sammenhengene med hjortetetthet og veier ikke ga noen enkel forklaring på smittedynamikken.

Traumer, særlig etter kjøretøykollisjoner, var den vanligste umiddelbare dødsårsaken blant de obduserte dyrene. Siden kadavrene ble samlet inn opportunistisk, kan dette ikke brukes som et estimat for hvordan elg i New York vanligvis dør.

Forfatternes tydeligste forvaltningspoeng gjelder hjerneorm: lavere tetthet av hvithalehjort i elgens kjerneområder kan redusere eksponeringsrisikoen. Mer overordnet peker de på at parasittpress bør vurderes sammen med andre belastninger selv når de fleste levende dyr ser ut til å være i god kroppstilstand.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Sykdom, parasitter & mikrobiologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Elg Alces alces Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.