Hopp til innhold

Måker ved fiskeforedlingsanlegg i Nova Scotia bar multiresistente høyrisiko-E. coli

Great black-backed gull at Signal Hill in St. John's, Newfoundland

Svartbak (Larus marinus) og amerikagråmåke (Larus smithsonianus) som oppsøkte tre fiskeforedlingsanlegg i Nova Scotia, Canada bar antibiotikaresistente Escherichia coli, viser en studie fra 2026. E. coli er en vanlig tarmbakterie hos dyr og mennesker, selv om enkelte linjer kan gi sykdom. Bekymringen her var ikke at måkene nødvendigvis var syke, men at bakterier i tarmen deres bar resistens som kan gjøre viktige antibiotika mindre effektive.

Forskerne samlet 100 avføringsprøver fra måker og isolerte 34 E. coli-stammer som var resistente mot cefotaksim, et tredjegenerasjons cefalosporin som brukes mot alvorlige bakterieinfeksjoner. At bakteriene ble funnet i avføringen viser at måkene bar og skilte dem ut på prøvestedene; funnet viser ikke i seg selv hvor bakteriene kom fra eller at de ble overført til mennesker, fisk eller andre dyr.

De fleste resistente isolatene produserte enzymer som bryter ned cefalosporiner

Av de 34 isolatene produserte 29 bredspektrede betalaktamaser (ESBL), mens fem produserte plasmidmedierte AmpC-betalaktamaser. Dette er bakterielle enzymer som kan bryte ned betalaktamantibiotika; ESBL- og AmpC-mekanismer er særlig viktige fordi de kan svekke effekten av nyere cefalosporiner som cefotaksim. De viktigste resistensgenene omfattet blaCTX-M-1, blaCTX-M-55 og blaCMY-2.

Mange isolater bar også gener knyttet til resistens mot andre grupper av antimikrobielle midler, blant annet tetrasykliner, sulfonamider, trimetoprim, aminoglykosider og kinoloner. Funnene viser dermed resistensmekanismer mot flere legemiddelgrupper, ikke bare mot ett antibiotikum.

Flere bakterielinjer er allerede utbredt internasjonalt

Genomisk typing viste at de resistente bakteriene tilhørte flere sekvenstyper, blant annet ST155 i 12 isolater, ST744 i sju, ST224 i fire og ST648 i tre. En sekvenstype er en genetisk bakterielinje som identifiseres ved hjelp av et standardisert sett av markører. Disse linjene er tidligere funnet internasjonalt hos mennesker, dyr og i miljøprøver, og derfor omtaler forfatterne dem som høyrisikokloner.

Plasmider er en annen mekanisme som kan spre resistens. Dette er små, vanligvis ringformede DNA-molekyler som kan flyttes mellom bakterier og ofte bærer resistensgener med seg. Minst tre plasmidtyper ble påvist i 70,6 % av isolatene, noe som viser at mange av bakteriene fra måkene bar flere mulige transportører av mobile resistensgener. Det beviser ikke at genoverføring faktisk skjedde inne i måkene, men viser at bakteriene ofte hadde genetisk materiale som kan bidra til slik spredning.

Funnene kobler ville fugler til et bredere One Health-problem

Forfatterne tolker resultatene i et One Health-perspektiv, der helse hos mennesker, dyr og miljø sees i sammenheng. Måker beveger seg regelmessig mellom naturområder og menneskepåvirkede miljøer med mye mat og avfall, og resistente tarmbakterier de bærer kan derfor potensielt flyttes mellom steder. Studien fra Nova Scotia peker dermed på måker som mulige reservoarer og spredere av antibiotikaresistens, uten å dokumentere en bestemt smittevei fra måker til mennesker eller andre dyr.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Sykdom, parasitter & mikrobiologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Svartbak Larus marinus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.