Hopp til innhold

Sammenknyttede elgbestander hadde høyere parasittrisiko og mer kortisol i avføringen

A wild Eurasian moose standing at the edge of a Swedish forest

Elgbestander med sterkere genetisk forbindelse gjennom et landskap i oppvarming hadde høyere risiko for tarmparasittinfeksjon og mer kortisol i avføringen enn mer isolerte bestander, viser en ny studie fra det nordøstlige Kina. De sammenknyttede bestandene var likevel mer stabile over tid.

Et transekt er en på forhånd bestemt linje eller rute som brukes til å undersøke et område systematisk, med observasjoner, spor eller prøvepunkter registrert langs den.

Studien ble publisert i Journal of Mammalogy 17. februar 2026 og undersøkte ville elger (Alces alces) i Store og Lille Khingan-fjellene. Disse nordlige skogene huser noen av Kinas gjenværende elgbestander og ligger nær artens sørlige utbredelsesgrense, der oppvarming ventes å legge et særlig press på et stort pattedyr tilpasset kalde forhold.

Seks bestander ble sammenlignet

Forskerne undersøkte 96 transekter, hvert på fem kilometer, fordelt på seks studieområder. De samlet inn 198 avføringsprøver fra elg og kombinerte flere typer informasjon: genetiske analyser for å beregne genflyt, mikroskopisk undersøkelse av parasittegg og oocyster, måling av kortisol i avføringen og opplysninger om ernæring, tarmmikrober og miljøforhold.

På grunnlag av den genetiske forbindelsen grupperte teamet Zhanhe, Nanwenghe og Mohe som sammenknyttede bestander med mer spredning, mens Wuerqihan, Shuanghe og Hanma representerte mer isolerte bestander. Sammenligningen gjorde det mulig å undersøke om forflytning mellom bestander hang sammen med ulike parasittsamfunn og stressreaksjoner.

Sammenknyttede bestander hadde flere parasitter og høyere kortisol

De sammenknyttede bestandene hadde betydelig høyere risiko for parasittinfeksjon og høyere kortisolnivåer i avføringen enn de isolerte bestandene. De hadde også større infeksjonsintensitet og høyere parasittmangfold. Blant de påviste parasittgruppene var Nematodirus-nematoder, piskeormer og koksidier.

Mønsteret kunne ikke forklares av én enkelt miljøfaktor. I de sammenknyttede bestandene var temperatur og breddegrad de viktigste faktorene knyttet til parasittinfeksjon. I de isolerte bestandene omfattet de viktigste sammenhengene en bredere kombinasjon av nedbør, høyde over havet og tarmbakterier, blant annet Anaerotruncus og Ruminococcus.

De sammenknyttede bestandene var også mer stabile

Spredning opprettholder genflyt mellom elgbestander, men studien fant at den samme forbindelsen var knyttet til større eksponering for tarmparasitter og høyere kortisolnivå i avføringen i de sammenknyttede gruppene.

De sammenknyttede bestandene var likevel mer stabile enn de isolerte. Funnet betyr at høyere parasitteksponering ikke bør tolkes som at forbindelse mellom bestander bare er skadelig. Forfatterne beskriver i stedet en avveining mellom risikoen for smittespredning og de langsiktige fordelene ved bestandsforbindelse og økologisk tilpasning.

Forfatterne mener derfor at spredning bør inngå i bevaringsplanleggingen fordi forbindelser mellom bestander både kan øke parasittspredningen og støtte bestandsstabilitet. De etterlyser forvaltning som tar hensyn til begge effektene når elgens motstandskraft mot klimaoppvarming skal vurderes.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Sykdom, parasitter & mikrobiologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Elg Alces alces Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.