DNA fra kudumøkk identifiserte 91 individer og ga et bestandsanslag nær flytelling
En sørafrikansk pilotstudie publisert i 2026 viser hvordan DNA fra avføring kan brukes til å identifisere individuelle stor kudu (Tragelaphus strepsiceros) og beregne hvor mange dyr som finnes i et område uten å fange eller observere dem direkte.
Forskerne samlet inn 137 avføringsprøver under to innsamlingsperioder i mars og mai 2024 i Doornkloof naturreservat i Northern Cape i Sør-Afrika. En analyse av mitokondrielt DNA identifiserte arten i 124 prøver: 114 stammet fra stor kudu, mens ni kom fra eland og én fra vannbukk.
De 114 kuduprøvene ble deretter analysert ved fem mikrosatellittmarkører — korte, variable DNA-områder som til sammen fungerer som et genetisk fingeravtrykk for hvert dyr. Prøver med samme profil på tvers av markørene kunne dermed knyttes til samme kudu uten at dyret måtte sees eller fanges. Etter at gjentatte registreringer var slått sammen, identifiserte forskerne 91 individer. Bare fire av dem ble påvist både i mars og mai; disse genetiske gjenfunnene mellom periodene fungerte som reelle «gjenfangster» i bestandsmodellen.
Genetiske gjenfunn ga et foreløpig anslag på rundt 162 kuduer
Ved å bruke de genetiske gjenfunnene i en fangst–gjenfangstmodell fikk studien et foreløpig bestandsanslag på omtrent 162 kuduer i den undersøkte delen av reservatet. Prinsippet er det samme som ved fysisk fangst–gjenfangst: dersom allerede identifiserte dyr dukker opp igjen ofte, er en større del av bestanden trolig allerede prøvetatt; dersom de fleste funnene er nye individer, er det sannsynlig at flere usette dyr fortsatt finnes. En uavhengig flytelling i juni 2024 anslo 172 stor kudu, slik at totalsummene lå nær hverandre, men det genetiske anslaget var fortsatt svært usikkert.
Forskerne utviklet også en genetisk test for kjønn. Kjønn kunne bestemmes hos 71 av de 91 identifiserte dyrene, og kjønnsforholdet var i praksis jevnt, med omtrent én hunn per 1,03 hanner.
To innsamlingsperioder begrenser bestandsanslaget
Forfatterne understreker at bestandsanslaget er foreløpig og ikke bør betraktes som et endelig estimat. Med bare to reelle innsamlingsperioder og fire dyr som ble genetisk gjenfunnet mellom dem, kunne modellen ikke skille sikkert mellom hvor lett en kudu var å oppdage og demografiske prosesser som overlevelse og rekruttering. At anslaget lå nær flytellingen er derfor lovende, men viser ikke at tallet var presist. Diagnostiske simuleringer viste at en tredje innsamlingsperiode gjorde det mulig å beregne deteksjonssannsynligheten separat og ga langt mer stabil modelloppførsel; forfatterne anbefaler derfor minst tre reelle innsamlingsperioder for forsvarlige bestandsanslag.
Selve DNA-materialet fungerte likevel godt: mitokondrielt DNA kunne analyseres i over 90 % av prøvene, og markørene som skilte individene hadde lave feilrater. Ikke-invasiv genetisk prøvetaking kan dermed supplere tradisjonelle viltellinger for arter som kudu, som kan være vanskelige å oppdage konsekvent i tett vegetasjon.
Bestand & status
Lignende nyheter
Afrikabøffelflokker var konsentrert i våtmark og skog i tørketiden i Gambella
En toårig studie i Gambella nasjonalpark i Etiopia fant svært like, men usikre bestandsestimater i 2022 og 2023.…
Les saken →
Skjestorkkolonien ved Therthangal var tilbake på 12 aktive reir etter full hekkesvikt
Seks hekkesesonger ved Therthangal Bird Sanctuary i Tamil Nadu varierte fra 12 aktive reir hos skjestork i 2022–2023…
Les saken →
Rapporteringsraten for kuhegre økte fra 0,38 til 0,60 i sørafrikanske atlasdata
En systematisk gjennomgang av 173 studier fant gjennomgående stabile eller økende kuhegrebestander i de best undersøkte delene av…
Les saken →ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.