Aleksanderparakitt

Aleksanderparakitt (Psittacula eupatria) er en middels stor papegøye som hører hjemme i Sør- og Sørøst-Asia. Den finnes i regioner fra India og Sri Lanka til Thailand og Vietnam. Arten er kjent for sin store størrelse blant parakitter, og måler vanligvis 58 cm i lengde, inkludert de lange halefjærene. Hannfugler har en fremtredende rød flekk på skuldrene, en svart hake og rosa nakke. Disse markeringene er fraværende hos hunnfugler og ungfugler. Arten kan forveksles med halsbåndparakitten (Psittacula krameri), men aleksanderparakitten er større og har et tydelig større og kraftigere nebb.

Aleksanderparakitten er oppkalt etter Aleksander den store, som antas å ha fraktet arten fra Punjab til forskjellige regioner rundt Middelhavet og i Europa. Disse fuglene har en lang historie med domestisering og ble verdsatt som kjæledyr blant de kongelige og adelen for dens vakre utseende og vokale evner.

Aleksanderparakitten er svært tilpasningsdyktig og kan trives i en rekke habitater, inkludert tette og åpne skogsområder, landbruksområder og urbane miljøer. De spiser hovedsakelig frø, nøtter, frukt og grønnsaker, med en særlig preferanse for store frø og nøtter som de dyktig knekker med sine sterke og robuste nebb. De er også kjent for å spise blomster og knopper. I naturen leter de ofte etter mat i grupper.

Disse parakittene er svært sosiale og sees ofte i flokker, spesielt når de søker etter mat. De er kjent for sine høye rop, som kan høres over lange avstander, og de bruker disse ropene for å kommunisere med hverandre. Aleksanderparakitten er også svært intelligente fugler og er i stand til å lære og etterligne menneskelig tale. I fangenskap er de kjent for å knytte nære bånd til sine eiere og krever betydelige mengder med sosial interaksjon og mental stimulering.

Hekkesesongen for aleksanderparakitt forekommer vanligvis mellom november og april, avhengig av region. De hekker i hulrom i trær og konkurrerer ofte med andre fuglearter om passende hekkesteder. Hunnen legger mellom 2 til 4 egg, som hun ruger på i omtrent 24 dager. I denne perioden sørger hannen for mat til hunnen. Etter klekking blir ungene tatt vare på av begge foreldrene og de forlater reiret etter ca. 6 til 7 uker.

Aleksanderparakitt er for tiden oppført som nær truet på IUCNs rødliste på grunn av tap av habitat og omfattende fangst for kjæledyrhandelen. Selv om de fortsatt er relativt vanlige i noen deler av utbredelsesområdet, minker bestandene i flere områder. Fokus på å beskytte deres naturlige habitater og regulere handelspraksis for å forhindre overutnyttelse er viktig for å sikre artens videre overlevelse.