Blåråke

Blåråke (Coracias garrulus) er den eneste arten i råkefamilien som hekker i Europa. Den er en sjelden gjest i Norge. I form og størrelse kan råker ligne kråker, men de er som oftest mer fargerike. Blåråken når en lengde på 29-32 cm. Med unntak av en oransje-brun rygg er fuglen hovedsakelig lyseblå over hele kroppen. Den er utseendemessig svært lik sahelråken (Coracias abyssinicus) som har en mye lengre hale. Det er to underarter. Coracias garrulus garrulus hekker i nordvest-Afrika, deler av Sør-Europa, gjennom Lilleasia og i sørvest-Sibir. Den andre er den noe blekere Coracias garrulus semenowi, som hekker i Irak, Iran, øst til Kashmir, og nordover gjennom deler av Turkmenistan, Kasakhstan og Nordvest-Kina.

Blåråken foretrekker varmt og tørt klima. Innenfor hekkeområdet er den ofte funnet i åpne landskaper med tilhørende småskoger og er ofte i nærheten av landbruksområder, frukthager og vingårder, samt furuskoger med lysninger. I de afrikanske overvintringsområdene foretrekker den åpne, tørre savanneområder med tilstrekkelig tredekke. Den blir ofte sett sittende på åpne grener, gjerder eller kraftledninger hvor den speider etter byttedyr. Den lever hovedsakelig av store insekter og andre virvelløse dyr, samt amfibier, mindre øgler, slanger og fugler.

Blåråkenes trekk dekker store avstander mellom flere kontinenter. Fra hekkeområdene i Europa og Asia reiser de over 10.000 km til overvintringsområdene i Afrika sør for Sahara hvor de blir funnet så langt sør som Sør-Afrika. Hundretusener av blåråker på vei mot hekkeområdene i nord flyr langs kysten fra Tanzania til Somalia i begynnelsen av april og er et velkjent og spektakulært skue blant fugleinteresserte.

Blåråken er en monogam hekker og et hekkepar vil forsvare sitt territorium mot rivaler. De bygger reder i hull i trær, hus eller klipper, så vel som i vertikale sandbanker langs elver. Fire til fem egg legges i perioden mai-juni og ruges hovedsakelig av hunnen i 17-19 dager. Ungene forlater redet etter 25-30 dager, men vil fortsette å bli matet av foreldrene i ytterligere tre uker.

Blåråken antas å ha gjennomgått en nedgang på 25% i perioden 1990-2000. Den hekker ikke lenger i flere av de nordligste områdene i Europa hvor den før var vanlig, som for eksempel i Sverige, Danmark, Finland, Øst-Tyskland og det nordlige Russland. Årsaken til denne nedgangen og forsvinningen er antatt å skyldes mangel på hekkeplasser grunnet avskoging, plantevernmidler i landbruksområder og det faktum at de ofte blir jaktet på i og rundt Middelhavet. Bare i Oman blir hundrevis, eller kanskje tusenvis, av individer skutt for mat hvert år. Populasjonen ser ut til å være mer stabil i Asia. Etter godt bevaringsarbeid ser blåråken nå ut til å klare seg bedre og er nå oppført som levedyktig på IUCNs rødliste, hvor den tidligere var oppført som nær truet.