Storskarv

Storskarv (Phalacrocorax carbo) er en stor og robust sjøfugl som holder til i ferskvanns- og kystmiljøer i Nord-Amerika, Europa, Asia og Australasia. Voksne individer måler typisk 77 til 94 cm i lengde og har et vingespenn på 121 til 149 cm. Denne arten kjennetegnes på sin mørke fjærdrakt, lange hals, og en karakteristisk krok på enden av nebbet. Ungfugler har en mer variert fjærdrakt, og inkluderer en blanding av mørke og hvite fjær. Det forekommer også variasjoner i fjærdrakten regionalt, og spesielt underarten i Afrika har mer hvitt på halsen og undersiden, og blir ofte referert til som hvitbrystskarv (Phalacrocorax carbo lucidus). Denne underarten har noen ganger blitt klassifisert som en separat art.

I Norge har vi også underarten mellomskarv (Phalacrocorax carbo sinensis), i tillegg til vanlig storskarv. Denne underarten er svært lik vanlig storskarv, men er ca. 10 % mindre i størrelse. Den er forholdvis nyetablert i landet og er vanligst i Sør-Norge, med spesielt godt etablerte populasjoner i vannhabitater tilknyttet Mjøsa.

Storskarv kan finnes i mange forskjellige vannhabitater, fra innsjøer og elver til deltaer og kystområder. De er svært tilpasningsdyktige og holder til i både ferskvanns- og marine miljøer. Kostholdet består hovedsakelig av fisk, som de fanger ved å dykke under vann, og de kan svømme etter bytte ved hjelp av svømmeføttene. Dette er opportunistiske fugler, og de spiser gjerne også andre vannlevende dyr i tillegg til deres typiske fiskebytte, som ål, havslanger og til og med mindre fugler ved sjeldne anledninger. Å kunne variere kosten kan sikre overlevelse i varierte habitater og skiftende miljøforhold.

Skarver er kjent for å ha en effektiv fisketeknikk, der de dykker, svømmer og fanger bytte med kroken på tuppen av nebbet. Noen individer har blitt observert dykke dypere enn 30 meter. De kan også holde seg under vann i mer enn ett minutt, selv om typiske dykk varer rundt 20-30 sekunder. Deres syn er også tilpasset for å se under vann, noe som er avgjørende for å kunne fange bytte. Linsene i øynene deres endrer form når de dykker, slik at de kan se klart både i luft og under vann.

I motsetning til mange andre vannfugler har skarver fjær som er mindre vanntette, noe som hjelper dem å dykke og forbli under vann over lengre tid. Denne tilpasningen betyr at de må tørke fjærene etter dykking for å opprettholde kroppstemperatur og flygeevne. Derfor kan skarver ofte observeres med vingene bredt ut mens de tørker seg i solen.

Storskarver er relativt sosiale fugler. Utenfor hekkesesongen samles de gjerne i store hvilekolonier om natten. Disse samlingene beskytter mot rovdyr og legger til rette for deling av informasjon om fôringsområder. I hekkesesongen kan det dannes store kolonier, som noen ganger står for betydelig støy og aktivitet, samt en sterk lukt på grunn av avføring.

Trekkmønstrene til storskarv varierer med deres geografiske lokalitet. Populasjoner i kaldere regioner har en tendens til å trekke til varmere områder om vinteren. De i mer tempererte regioner er som regel stasjonære, men vil kunne gjøre korte, lokale trekk som en respons på endringer i vannivå eller tilgang på mat. I Norge trekker ofte storskarver sørover om vinteren, men de fleste blir i landet, særlig langs kysten i Sør-Norge. Noen vil trekke over havet til områder lenger sør i Europa.

Hekkesesongen varierer mellom regioner, men foregår som oftest om våren. Storskarv hekker kolonivis, med kolonier som noen ganger omfatter hundrevis av reir. De bygger reirene sine av kvister i trær, på klipper, eller på bakken på øyer i innsjøer og elver. Et typisk kull inneholder 3 til 4 egg, som ruges i omtrent 28 til 31 dager. Ungene blir flyvedyktige etter omtrent 50 dager, men forblir avhengige av foreldrene en stund etterpå.

Storskarv er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og har en stabil til økende global populasjon. Selv om den står overfor trusler som tap av habitat og forfølgelse fra mennesker (da den kan oppfattes som en konkurrent av fiskere), har artens brede utbredelse og store populasjonsstørrelse hjulpet med å opprettholde dens nåværende status. Bevaringstiltak og juridisk beskyttelse har vært effektivt i noen områder for å sikre populasjoner.

I Norge har arten opplevd en nedgang på mellom 15-30% de siste 30 årene. Dette gjelder da spesielt den største varianten av storskarv, mens mellomskarven ser ut til å ha økt i antall. Den totale nedgangen gjør at arten er oppført som nær truet på den norske rødlista for arter.