Gråmåke

Gråmåke (Larus argentatus) er en stor måkeart som hører hjemme i Nord- og Vest-Europa. Voksne fugler blir omkring 53–68 cm lange og veier i gjennomsnitt nær 1 kg. De har lys grå rygg, hvitt hode og underside, svarte ytre håndsvingfjær med hvite flekker og et kraftig gult nebb med en rød flekk på undernebbet. Ungene hakker mot denne flekken når de tigger om mat, noe som bidrar til å utløse foreldrenes mating. Ungfuglene starter med en brunspettet fjærdrakt og går gjennom flere umodne drakter før de får den rene grå og hvite voksendrakten omkring fireårsalderen.

I Norge kan gråmåke særlig forveksles med den mindre fiskemåken (Larus canus), som har slankere nebb og mangler den røde flekken på undernebbet. Voksen sildemåke (Larus fuscus) har betydelig mørkere rygg. Unge store måker er langt vanskeligere å bestemme fordi fjærdrakten endres gradvis gjennom flere år.

Gråmåka tilhører et taksonomisk komplisert artskompleks av store, lyshodede måker. AviList behandler gråmåke Larus argentatus og amerikagråmåke Larus smithsonianus som separate arter. De er svært like, særlig i ungfugldrakter, og sikker bestemmelse krever ofte en kombinasjon av kroppsform, fjærdrakt, myting og geografisk sammenheng fremfor ett enkelt kjennetegn.

Innen gråmåke finnes også regional variasjon. Den større og ofte noe mørkere nominatformen L. a. argentatus dominerer i Skandinavia og rundt Østersjøen, mens L. a. argenteus hovedsakelig forekommer lenger vest i Europa. Overgangssoner og stor individuell variasjon gjør at disse formene ikke alltid er lette å skille i felt.

Gråmåke er sterkt knyttet til kyst, holmer, skjær, estuarier og fjæreområder, men bruker også innsjøer, jordbruksland, avfallsområder og bymiljøer. Hekkekolonier finnes på holmer, skjær, klipper og i økende grad på bygninger, mens næringssøkende fugler kan bevege seg langt inn i landet.

Habitatbruken varierer mye mellom kolonier og individer. GPS-sporing fra en minkende britisk kystkoloni viste at omkring tre firedeler av registreringene utenfor kolonien lå i fjære- og kystnære områder, særlig på blåskjellbanker. Det viser at også svært tilpasningsdyktige gråmåker kan være sterkt avhengige av naturlige kystområder.

Kostholdet er svært variert og omfatter fisk, krabber, bløtdyr, meitemark og andre virvelløse dyr, åtsel, egg og fugleunger samt mat fra menneskelig aktivitet. Enkeltindivider og kolonier kan skille seg betydelig fra hverandre i hvilke ressurser de utnytter.

Forskning fra norskekysten har funnet tydelige forskjeller i næringsvalg mellom urbane og mer avsidesliggende hekkekolonier. Fleksibiliteten gjør at gråmåka kan veksle mellom marin, terrestrisk og menneskeskapt føde, men betyr ikke at alle bestander er avhengige av søppel eller mat fra mennesker.

En uvanlig observasjon i Paris i 2005 dokumenterte én voksen gråmåke som bevisst slapp brødbiter i en dam for å lokke gullfisk til overflaten og deretter fanget fisken når den kom opp for å spise. Atferden viser hvor langt individuell innovasjon i næringssøk kan gå hos denne svært opportunistiske arten.

Gråmåke er en partiell trekkfugl. Mange fugler i milde kystområder holder seg innenfor samme region hele året, mens hekkefugler lenger nord vanligvis trekker lengre sørover eller vestover etter hekkesesongen. Bevegelsene er fleksible og påvirkes blant annet av breddegrad, alder, vær og mattilgang.

I Norge blir mange fugler fra Sør-Norge værende i landet eller trekker til andre deler av Nordsjøkysten og De britiske øyer. Fugler fra Nord-Norge foretar som regel lengre vinterbevegelser enn fuglene fra sør.

Gråmåker danner langvarige par og hekker som oftest i kolonier, selv om enkeltpar også forekommer. Tradisjonelle hekkeplasser er holmer, skjær, klipper og annet åpent terreng langs kysten, mens byfugler også kan hekke på tak og bygninger. Reiret er en solid skål av gress, tang og annet plantemateriale og bygges gjerne opp igjen innenfor samme territorium fra år til år.

Et typisk kull består av tre egg, men to til fire forekommer. Hunnen står for mesteparten av rugingen, mens hannen ruger av og til. Rugetiden er omkring 28–30 døgn. Begge foreldrene vokter og mater ungene. De er mobile kort tid etter klekking, men blir først flygedyktige etter omtrent 35–40 døgn og kan være avhengige av foreldrene en stund til.

Gråmåka er en svært synlig nabo til mennesker i mange byer og tettsteder. Bygninger gir egnede hekkeplasser, mens gater, parker og tilgjengelig matavfall gir flere muligheter til å finne mat. Dette kan føre til konflikt rundt støy, forsvarsatferd ved reir og unger og tilgang til menneskemat, selv om urbane fugler bare utgjør en del av den samlede bestanden.

Urbane gråmåker følger også nøye med på menneskelig atferd. Forsøk med frittlevende fugler viste at de oftere undersøkte mat som de hadde sett et menneske håndtere, og en annen studie fant sterk preferanse for mat med samme farge som det en person i nærheten spiste. Samtidig nærmet bare et mindretall av fuglene seg mat som lå tett ved mennesker i tidligere eksperimenter. Den kjente «mattyv»-atferden ser derfor ut til å være særlig knyttet til enkelte individer og situasjoner, ikke til alle gråmåker.

Gråmåke er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, mens den europeiske rødlista fra 2021 vurderer arten som nær truet.

I Norge er gråmåke vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter 2021. Hekkebestanden ble i 2014 anslått til omkring 144 000 individer, og den samlede nedgangen over tre generasjoner til omkring 37 %, med et sannsynlig spenn på 30–40 %. Tilbakegangen har vært særlig kraftig i nord; i Troms og Finnmark falt bestanden fra over 100 000 individer rundt 1980 til litt over 20 000 i 2013.

Årsakene til tilbakegangen er ikke fullt ut avklart og varierer mellom områder. Redusert tilgang til fiskeslo og annet avfall fra fiskeindustrien og mer lukkede søppelfyllinger kan ha bidratt gjennom endret mattilgang. I Sverige er tiaminmangel knyttet til bestandsnedgang, og kollisjoner med vindturbiner, botulisme og forstyrrelse i hekketiden kan også bidra lokalt.

Tap eller forringelse av tradisjonelle hekkeområder kan komme i tillegg. Gråmåker er svært stedtro mot hekkeplassene, og gjentatt forstyrrelse i koloniene kan redusere hekkesuksessen. At arten samtidig øker som urban hekkefugl enkelte steder kan skjule tilbakegangen i de tradisjonelle kystbestandene.

En studie publisert i 2026 fra Sørlandet fant at gråmåkekolonier med ferdselsrestriksjoner i hekketiden i gjennomsnitt var større og produserte flere unger per hekkende par enn kolonier uten vern. Vern av holmer og skjær kan dermed redusere forstyrrelsen i den sårbare hekkeperioden.

I byområder kan konflikter reduseres med forebyggende tiltak på problematiske bygg før hekkingen starter. Når reirbyggingen er i gang, skal fuglene få hekke i fred. Langsiktig overvåking av kystkolonier er samtidig viktig for å skille lokal urban vekst fra utviklingen i den norske bestanden som helhet.