Tårnugle

Tårnugle (Tyto alba), også kjent som slørugle, er en vidt utbredt ugleart som finnes på alle kontinenter unntatt Antarktis. I Norge opptrer den kun som sjelden gjest. Den er lett gjenkjennelig med den karakteristiske hjerteformede ansiktsskiven, hvite undersider og en blanding av lysbrunt og grått på oversiden. Tårnuglen er en mellomstor ugle, med en kroppslengde fra 29 til 44 cm og et vingespenn på 80 til 95 cm. Hannene er vanligvis lysere og noe mindre enn hunnene. Størrelse og fjærdrakt varierer over artens utbredelse. Tårnugler skiller seg fra andre ugler, som kattugle (Strix aluco) og jordugle (Asio flammeus), med sin lysere fjærdrakt, den distinkte ansiktsskiven og mangelen på øretufser. De mørke øynene er også et karakteristisk kjennetegn.

Det pågår en debatt blant ornitologer om klassifiseringen av tårnugle, der noen foreslår en oppdeling i tre distinkte arter basert på genetiske og vokaliseringsforskjeller. De foreslåtte artene er tårnugle (Tyto alba) for populasjoner i Europa og Afrika, rotteslørugle (Tyto javanica) for bestandene i det sørlige Asia og Oseania, og amerikatårnugle (Tyto furcata) for indivder fra det amerikanske kontinentet. Aprikosslørugle (Tyto deroepstorffi) fra øya Sør-Andaman utenfor India har allerede blitt skilt ut som en egen art.

Tårnugler holder til i et bredt spekter av habitater, inkludert jordbrukslandskap, gressletter, ørkener og urbane områder. De foretrekker åpne habitater med egnede jaktområder og med passende hekkeplasser som gamle bygninger, hulrom i trær og klippehyller. Kostholdet består hovedsakelig av små pattedyr, spesielt gnagere som vånd, mus og rotter, men de jakter også på små fugler, insekter og reptiler. Tårnugler er nattaktive jegere som bruker sin eksepsjonelle hørsel til å finne bytte i stummende mørke. De flyr lavt over åpne områder mens de lytter etter den minste lyd, før de lydløst stuper ned for å fange byttet.

Tårnugler lever primært alene utenom hekkesesongen. De er kjent for sine noe uhyggelige høye skrik og hveselyder, i stedet for den typiske tutelyden som andre uglearter lager. Disse vokaliseringene brukes til å kommunisere med partnere og forsvare territorier. Tårnugler er også kjent for sin stille flukt, som er et resultat av deres spesialiserte fjærstruktur som reduserer lyd. Deres hjerteformede ansikt fungerer som en parabol som leder lyden til ørene.

Hekkesesongen for tårnugle varierer med geografisk område, men forekommer normalt fra mars til juni i tempererte områder. Tårnugler er monogame og danner ofte langvarige parforhold. De hekker vanligvis i huler i trær, gamle bygninger eller i reirkasser bygd av mennesker. Hunnen legger et kull på 4 til 7 egg, som hun ruger på i omtrent 30 til 34 dager mens hannen sørger for mat. Ungene klekkes asynkront, som fører til forskjellige størrelser på ungene innen samme kull. Ungene forlater reiret når de er rundt 50 til 55 dager gamle, men forblir avhengige av foreldrene i flere uker deretter.

Tårnuglen er oppført som livskraftig av IUCN på grunn av artens brede utbredelsesområde og store globale bestand. Lokale bestander i noen områder er imidlertid truet av habitatstap, bruk av plantevernmidler og kollisjoner med kjøretøy. Bevaringstiltak for å opprettholde sårbare lokale bestander inkluderer å tilby reirkasser og bevare egnede jaktområder.