Dhole

Dhole (Cuon alpinus), også kjent som asiatisk villhund, er en særegen hundeart som hovedsakelig hører hjemme i Sør- og Sørøst-Asia, inkludert land som India, Kina, Malaysia, Thailand og Indonesia. Tidligere hadde den også en mer omfattende utbredelse i Sentral-Asia.

Dholer har en jevnt over rødbrun pels der fargen kan vairere noe, da noen individer kan ha mørkere eller lysere nyanser. Underisiden og innsiden av beina er vanligvis hvit eller lysere i fargen. De har buskete hale med svart tupp, avrundede ører og en relativt kort snute. Voksne individer veier normalt mellom 12 til 20 kg og måler omtrent 90 cm i kroppslengde, med en hale som legger til en ekstra 40 til 45 cm. I motsetning til andre hundearter, mangler dholen en nedre jeksel. I tillegg har den en unik og karakteristisk fløytende lyd, som antas å hjelpe til med kommunikasjon under jakt og sosiale interaksjoner.

Dholer er svært tilpasningsdyktige og holder til i en rekke habitater; fra tette tropiske skoger og fjellområder til åpne gressletter og krattlandskap. De trives i miljøer rike på ferksvannskilder og tilstrekkelig vegetasjondekke for skjulesteder og jakt. I India finnes de for eksempel i de tette regnskogene i de nordøstlige statene og de tørre løvfellende skogene sentralt i landet. Deres tilpasningsevne gjør at de kan overleve i høyder opp til 5 000 meter i Himalaya. Til tross for deres allsidighet, foretrekker dholer områder hvor menneskelig forstyrrelse er minimal, da de er følsomme for menneskelige aktiviteter og fragmentering av habitat.

Dholer er kjøttetere og jakter hovedsakelig på store til mellomstore klovdyr som sambar, aksishjort, villsvin og til tider buskap, spesielt i områder med mangel på ville byttedyr. De er også kjent for å jakte på mindre dyr som harer og gnagere. Dholer er eksepsjonelle jegere som samarbeider om å felle byttedyr mye større enn dem selv. De jakter i flokk, og utnytter sin fart og utholdenhet til å jage og utmatte byttet før de går til angrep.

Deres jaktstrategi innebærer ofte å omringe byttet og de bruker noe som kan ligne et satfettsystem for å holde byttet løpende til det blir utmattet. Denne metoden er effektiv og lar dem felle dyr som ville være vanskelig for en enkelt dhole å overmanne alene. Dholer konkurrerer med andre store rovdyr som tigre og leoparder om de samme byttedyrene, noe som kan føre til konflikter mellom artene, spesielt når antall byttedyr er begrenset.

Dholer er svært sosiale dyr som lever i strukturerte flokker bestående av normalt 5 til 12 individer, selv om flokker på opptil 30 er rapportert. En flokk inneholder et dominerende alfapar og underordnede familiemedlemmer. Det er kun alfaparet som får valper, mens andre flokkmedlemmer vil hjelpe til med oppdragelsen. Innad i flokken kommuniserer de ved hjelp av en rekke vokaliseringer, inkludert fløytelyder, klukkelyder og knurring, samt kroppsspråk og duftmarkeringer. Dholer er hovedsakelig aktive om dagen, og er mest aktive tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen. De sosiale båndene innad i flokken er sterke, og flokkmedlemmene deltar ofte i gjensidig stell og lek.

Unge individer forlater typisk flokken når de blir kjønnsmodne, etter rundt 1 til 2 år. Unge hanner er mer tilbøyelige til å forlate flokken enn hunner, da hunner har en tendens til å bli værende i eller i nærheten av deres opprinnelige flokk. At ungdyr forlater flokken er helt avgjørende for å unngå innavl og redusere konkurranse om ressurser innad i flokken. Unge individer vandrer ofte betydelige avstander for å finne nye territorier og vil etablere eller slutte seg til andre flokker. Denne vandringen er risikabel, da den innebærer å krysse ukjente territorier, unngå rovdyr og finne tilstrekkelig mat og ly på egenhånd. Vellykket utvandring av ungdyr er essensielt for den genetiske variasjonen og den generelle helsen til dhole som art.

Paringssesongen for dholer forekommer som regel en gang i året, og vanligvis mellom oktober og januar. Hunnen føder typisk et kull på 4 til 6 valper etter en drektighetsperiode på omtrent 60 til 63 dager. Valpene blir født i et hi, som gjerne befinner seg i en forlatt hule eller tett vegetasjon i et avsidesliggende område. Hele flokken er involvert i omsorgen for valpene, og underordnede medlemmer bringer mat til hiet og passer på valpene mens moren jakter. Avvenning fra melk skjer etter rundt 2 måneder, og ved 6 måneders alder begynner de unge å delta i jakt. Denne tidlige involveringen i jakt er avgjørende for deres utvikling og integrering i flokkens sosiale hierarki. Dholer har normalt en levetid på opptil 10 år i naturen, men kan leve lenger i fangenskap.

Dhole er klassifisert som sterkt truet på IUCNs rødliste, da det er anslått å være færre enn 2 500 voksne individer igjen i naturen. Denne alarmerende nedgangen skyldes hovedsakelig tap av habitat, reduksjon av foretrukne byttedyr og sykdommer. De største populasjonene av dholer finnes i India, hvor de holder til i flere beskyttede områder, inkludert nasjonalparker og naturreservater. Men selv innenfor disse beskyttede områdene står dholer overfor trusler som menneskelig aktivitet og habitatendringer. Mindre og isolerte populasjoner eksisterer i andre land, men disse er ofte fragmenterte og sårbare for lokal utryddelse.

Dholer står overfor en rekke trusler som bidrar til den sterke reduksjonen i antall individer. Tap av habitat og fragmentering på grunn av avskoging, utvidelse av landbruk og utvikling av infrastruktur er de primære truslene. Dette reduserer ikke bare tilgjengelige habitater for dholer, men fører også til en nedgang i byttedyrpopulasjonene. Konflikt med mennesker, spesielt bønder, er et annet stort problem, spesielt i områder hvor dholer jakter på husdyr. Dette fører ofte til at bønder tar livet av dholer som hevn eller for å unngå videre tap av husdyr. I tillegg er konkurranse om byttedyr med andre store rovdyr, som tigre og leoparder, noe som kan gjøre overlevelse enda vanskeligere i enkelte områder. Sykdommer som rabies og valpesyke, som ofte overføres fra tamhunder, utgjør også en betydelige risiko for populasjoner av dhole.

For å bevare og redde dhole har man satt i gang i flere tiltak, som beskyttelse og restaurering av viktige habitater, etablering av viltkorridorer for å koble sammen fragmenterte habitater, og implementering av bevaringsprogrammer i påvirkede samfunn for å redusere konflikten med mennesker. Tiltak pågår også for å kontrollere spredning av sykdommer gjennom vaksinasjonsprogrammer for tamhunder i områder i nærheten av dholepopulasjoner. Offentlige opplysningskampanjer og utdanning er også essensielle komponenter for å sikre overlevelsen av denne karismatiske arten.