Hopp til innhold

Kromosomreferanse for elg holder de to nedarvede haplotypesettene atskilt

A close view of a wild bull moose among trees in Norway
Forskning · Genetikk & genomikk

Et nytt referansegenom for europeisk elg (Alces alces alces) holder store deler av DNA-et som dyret har arvet fra de to foreldrene, atskilt i stedet for å slå de to kromosomkopiene sammen til én konsensussekvens. BioRxiv-preprintet ble publisert 8. juli 2026 og beskriver den mest fullstendige genomsammensetningen som hittil er rapportert for europeisk elg.

Referansen ble bygget fra en hann i Sørøst-Norge ved hjelp av lange PacBio HiFi-avlesninger og Hi-C-data, som gjør det mulig å plassere DNA-sekvenser på kromosomene. Resultatet er haplotypeoppløst: de to nedarvede variantene av kromosomsettet er representert hver for seg som pseudohaplotyper. Fordi foreldrenes DNA ikke ble brukt til å bestemme opphavet, skal pseudohaplotype 1 og 2 ikke forstås som spesifikt mors- og farssett.

To sekvenssett på kromosomnivå

De to pseudohaplotypene er omtrent 3 148 og 3 112 megabaser lange — litt over tre milliarder DNA-basepar hver. Begge inneholder 33 autosomer, mens X- og Y-kromosomet er med i den første pseudohaplotypen. Til sammen består referansen derfor av 68 kromosomsekvenser.

Scaffold N50 var 66,8 og 60,8 megabaser. Det betyr at halvparten av hver sammensetning ligger i sekvenser som er minst så lange. BUSCO fant 98,3 % av de forventede konserverte genene i den første pseudohaplotypen og 95,7 % i den andre. Det viser at begge de rekonstruerte kromosomsettene inneholder det meste av det forventede geninnholdet.

Hvorfor det er nyttig å holde de to haplotypene atskilt

En haplotypeoppløst referanse på kromosomnivå gir framtidige studier et tydeligere kart for å plassere genetiske varianter og sammenligne individer eller bestander. Ved å holde de to foreldrekopiene atskilt bevares også genetisk variasjon som kan forsvinne når begge kopiene slås sammen til én referansesekvens.

Genomet kommer fra én hann og måler ikke den genetiske variasjonen i norske, skandinaviske eller andre elgbestander. Spørsmål på bestandsnivå krever fortsatt DNA fra mange dyr som sammenlignes med referansen. Forfatterne presenterer genomet som en ressurs for slikt arbeid, blant annet studier av bestandsstruktur, genetisk variasjon og genomområder knyttet til biologiske egenskaper.

Manuskriptet er et preprint og er ennå ikke fagfellevurdert. Metoder og konklusjoner kan derfor bli endret før en eventuell tidsskriftpublisering.

Kilder og bildekreditering

  1. Tørresen, O. K., Mysterud, A., Skage, M., Danneels, B., Strand, M. A., Ferrari, G., Tooming-Klunderud, A., & Jakobsen, K. S. (2026). A chromosome-level reference genome of the largest cervid species – the European moose (Alces alces; Linnaeus, 1758). bioRxiv.Preprint; not peer reviewed. Reports a haplotype-resolved chromosome-level assembly from a male European moose from southeastern Norway.

Bilde: Harald Johnsen / Wikimedia Commons — vill elgokse i Norge, fotografert 11. juni 2017; representativt norsk artsbilde, ikke individet som ble sekvensert · CC BY-SA 3.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Genetikk & genomikk

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Elg Alces alces Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.