Pattedyr brukte brent savanne mindre de første fem månedene etter en naturbrann i Namibia

Mellomstore og store pattedyr brukte nylig brent savanne stadig mindre gjennom de første fem månedene etter en stor naturbrann i østlige Namibia. På tvers av 31 arter falt estimert lokal bruk av brente områder fra 0,53 før brannen til 0,33 fem måneder senere. Ubrente kontrollområder endret seg lite, fra 0,45 til 0,43. Studien ble publisert 23. juli 2026 i Oecologia.
Naturbrannen svidde av rundt 650 km² tre- og busksavanne mellom 1. og 4. oktober 2021 og traff omtrent en tredel av et område som allerede ble overvåket med kamerafeller. Forskerne brukte 64 kamerafellestasjoner i brente områder, en 8 km bred sone rundt brannen og ubrente kontrollområder. Dermed hadde de én måned med data før brannen og fem måneder etterpå. Siden de 31 artene hadde svært ulike leveområdestørrelser, tolker forfatterne modellestimatene som hvor intensivt områdene ble brukt lokalt, ikke som forekomst i streng forstand. En nedgang i dette målet betyr derfor mindre bruk av de overvåkede stedene, ikke en direkte målt nedgang i antall dyr i den større bestanden.
Tilbakegangen varierte mellom økologiske grupper
Tilbakegangen var ikke like sterk i alle økologiske grupper. Små generalistiske rovpattedyr, små spesialiserte rovpattedyr og arter knyttet til hi og ganger hadde de største forskjellene mellom brente områder og kontrollområdene, på rundt 20–22 %. Beitedyr og store rovpattedyr viste mindre forskjeller. De nærliggende ubrente områdene ble heller ikke tydelige refugier for dyr som forlot den brente savannen; på samfunnsnivå falt lokal bruk der fra 0,58 til 0,52, i stedet for å holde seg like stabil som i de fjernere kontrollområdene. Mønsteret tyder på at brannpåvirkningen strakte seg utover selve brannområdet.
Enkeltartene fulgte svært ulike mønstre
Enkeltarter reagerte også forskjellig. Sørafrikansk hulepiggsvin (Hystrix africaeaustralis) gikk tilbake i brente områder, men holdt seg stabilt andre steder. Vanlig vortesvin (Phacochoerus africanus) gikk ikke tilbake i den brente sonen, men økte i de to ubrente sonene, mens stor kudu (Tragelaphus strepsiceros) endret seg lite i brente områder. Svartryggsjakal (Lupulella mesomelas) og jordsvin (Orycteropus afer) gikk tilbake i mer enn én sone, så mønstrene deres var ikke spesifikke for brannområdet. Gepardestimatene tydet på en moderat tilbakegang i brente områder, men det var for få registreringer til at modellen kunne beregne artsmønsteret pålitelig, så dette resultatet er usikkert.

Vegetasjonen tok seg opp akkurat da pattedyrmålingene sluttet
De brente områdene var varmere, tørrere og i starten mindre produktive, med mindre vegetasjonsdekke og vekst. Vegetasjonsproduktiviteten tok seg kraftig opp sent i regntiden og lå ved måned fem over nivået i de ubrente sonene, men overvåkingen sluttet da. Studien kunne derfor ikke vise om pattedyrenes bruk senere tok seg opp igjen. Forfatterne knytter den brede tilbakegangen i pattedyrsamfunnet først og fremst til disse habitatendringene etter brannen. En viktig begrensning er at storfe samtidig ble fjernet fra de brente områdene, slik at effekten av brannen ikke kan skilles helt fra effekten av at storfeet ble fjernet. Færre storfe ville imidlertid normalt redusere konkurransen om beite for store planteetere, mens både beitedyr og bladetere likevel gikk tilbake i brente områder. Forfatterne mener derfor at hovedmønsteret neppe kan forklares bare ved at storfeet ble fjernet.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.






