Hopp til innhold

DNA fra eik og andre trær med hard frøføde utgjorde 68 % av villsvinets diettavlesninger om vinteren

Feral hogs in a grassy field at Big Lake National Wildlife Refuge, Arkansas

En studie med DNA-metastrekkoding av villsvin (Sus scrofa) i Felsenthal National Wildlife Refuge sør i Arkansas, USA fant tydelige sesongendringer i dietten. Forskerne samlet inn 100 avføringsprøver i 2023, med 25 prøver fra hver av fire sesongperioder. DNA-metastrekkoding leser korte DNA-markører fra blandingen i en avføringsprøve og sammenligner dem med referansesekvenser, slik at mange ulike matkomponenter kan identifiseres i den samme prøven.

Plantemateriale dominerte dietten. Forskerne påviste minst 74 plantefamilier og 106 slekter, mens eikefamilien Fagaceae, grasfamilien Poaceae og kurvplantefamilien Asteraceae sto for mer enn halvparten av diettregistreringene. Fagaceae alene utgjorde 38 % av den relative mengden DNA-avlesninger gjennom året og ble påvist i 79 % av prøvene. Relativ avlesningsmengde er andelen DNA-avlesninger som ble tilordnet en matgruppe, mens forekomst beskriver hvor mange avføringsprøver gruppen ble funnet i. Dette er et molekylært mål, ikke et direkte anslag på biomassen, antallet matobjekter eller energimengden som faktisk ble spist.

Vinterdietten skiftet tydelig mot hard frøføde

Den tydeligste sesongendringen gikk mellom urteaktige planter og DNA som ble tilordnet eik og andre trær med hard frøføde. Denne gruppen utgjorde 11 % av den relative avlesningsmengden om våren og 25 % om sommeren, men økte til 53 % om høsten og 68 % om vinteren. Urter viste motsatt mønster, med en topp på 59 % om våren og en nedgang til 11 % om vinteren. Diettmangfoldet var høyest om våren og lavest om vinteren.

DNA fra virveldyr ble også påvist

Det ble også påvist DNA fra 23 virveldyrarter, blant annet pattedyr, fugler, fisk, frosker og skilpadder. Materiale fra virveldyr utgjorde omtrent 17 % av den relative mengden DNA-avlesninger, mens plante-DNA sto for klart mesteparten. De molekylære dataene kunne ikke vise om virveldyrmaterialet kom fra direkte predasjon, åtsel eller andre former for inntak. Forfatterne konkluderte likevel med at villsvin ikke var en viktig predator på virveldyr i dette løvskogssystemet. De påpeker at studien ikke testet for inntak av virvelløse dyr, og at DNA-metastrekkoding ikke kunne vise hvilken plantedel — for eksempel eikenøtt, ungplante, blad eller rot — som var spist.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Økologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Villsvin Sus scrofa Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.