Dritt skjer

Forrige uke delte jeg mine fem største fotoøyeblikk med dere, og nå er tiden kommet for å dele noen av de beste øyeblikkene fra ulike forsknings- og bevaringsprosjekter. Jeg innså imidlertid i forrige uke at når alle fem øyeblikkene havner i ett stort innlegg, blir det veldig mye tekst. Fra nå av tar jeg derfor bare for meg ett øyeblikk eller tema om gangen. Denne uken handler det om der alt begynte. Med bæsj.

Hvis det er én ting som stadig har gått igjen i forskningen min, uansett hvilket dyr jeg har jobbet med, er det innsamling av avføring. Skal man forske på ville dyr, må man regne med å bli skitten på hendene, men enkelte lukter kunne jeg gjerne levd uten. Dritt lukter. Samtidig har den spilt en viktig rolle i veien frem til der jeg er i dag, og gitt meg mange minnerike øyeblikk. Noen av dem skal jeg dele med dere nå.

La oss gå helt tilbake til en mer usikker og redd versjon av meg selv, til en tid da Afrika fremsto som et fremmed, ukjent og farlig sted. To andre norske studenter og jeg sto alene på Seronera-flystripen midt i Serengeti nasjonalpark, et sted nordvest i Tanzania. Vi hadde akkurat sett hovedveilederen vår forsvinne i et lite fly, og for første gang var vi overlatt helt til oss selv midt ute i ingenmannsland, minst ti timer på humpete veier fra sivilisasjonen. Det felles oppdraget vårt? Å gjennomføre banebrytende forskning på elefantene i Serengeti. Mitt oppdrag? Å samle avføring og hente ut elefant-DNA. Det høres enkelt ut på et sted der elefantmøkk er omtrent like vanlig som duer på et bytorg. Det var bare ett problem. Avføringen måtte være fersk. Veldig fersk. Så fersk at vi faktisk måtte se elefanten gjøre fra seg før vi plukket den opp. Kjønn, alder og størrelse på den tungvektige synderen måtte også registreres for at prosjektet skulle lykkes. I den hvite Land Rover Defenderen vår ble vi elefantforfølgere som snek oss innpå dyrene for å stjele dritten deres. Så intelligente som elefanter er, må de ha trodd at vi var fullstendig gale.

Uansett hvor forsiktige vi forsøkte å være, hadde vi et par ulemper. En Land Rover Defender er verken liten eller spesielt stillegående. Når en elefant kan høre torden flere hundre kilometer unna, hadde den naturligvis ingen problemer med å legge merke til at vi rumlet etter den. Det var likevel en fordel at elefantene visste at vi var der, for de liker ikke å bli overrasket. Det skulle vi etter hvert få lære på den harde måten.

Vi hadde samlet avføring i nesten tre måneder og begynte sakte, men sikkert å bli eksperter. Vi hadde håndtert mange ulike situasjoner: sinte okser, beskyttende mødre og et amorøst par som nesten løp ned bilen vår i sin iver etter å lage nye elefanter. Frem til dette øyeblikket hadde vi gitt elefantene den respekten de fortjente, og på mirakuløst vis unngått å bli angrepet. Vi trodde vi visste alt. Så møtte vi den nesten døve, og muligens nærsynte, elefanten som skulle lære oss en lekse vi aldri ville glemme.

Det var en ekstremt varm dag en gang i juni. Vi hadde kjørt langs Grumeti-elven nesten hele dagen da vi kom over en merkelig gruppe elefanter som sto i skyggen av et enormt akasietre. Tre elefantokser og én hunn. Elefanthunner lever vanligvis i store familiegrupper, mens oksene for det meste holder seg for seg selv. Dette var derfor en svært uvanlig gruppesammensetning, og jeg har aldri sett noe lignende, verken før eller siden. Det fantes heller ingen andre elefanter i nærheten. Nettopp fordi gruppen var så spesiell, måtte vi få avføringsprøver fra dem.

Elefantene ville imidlertid ikke samarbeide. Vi hadde sett dem gjøre fra seg, og nå måtte vi bare vente til de gikk videre før vi kunne samle inn prøvene. Å forsøke å plukke opp møkka mens elefantene fortsatt var der, ville vært selvmord, så vi måtte være tålmodige. Det var stekende varmt, og forståelig nok hadde elefantene ingen interesse av å flytte på seg. To timer gikk. Et par av dem gikk etter hvert bort for å spise fra trær i nærheten eller finne skygge et annet sted, men den gamle oksen nektet bestemt å forlate akasietreet. I løpet av de to timene vi hadde vært der, hadde han knapt rørt en muskel.

Vi så på klokken og skjønte at det begynte å bli sent. Vi måtte snart kjøre dersom vi skulle komme oss ut av parken før porten stengte, og vi var altfor langt hjemmefra til å rekke tilbake før mørket. Samtidig ønsket vi ikke å forlate elefantmøkka. Derfor tok vi en avgjørelse. Hvis vi skulle få prøvene vi ville ha, måtte vi få den gamle elefanten til å flytte seg.

Sjåføren bestemte seg for å ruse motoren. Ikke det smarteste man kan gjøre, men vi ville virkelig ha disse prøvene. Først reagerte ikke den gamle oksen i det hele tatt. Frem til da hadde han oppført seg som om han både var døv og svært nærsynt, og jeg tror faktisk ikke han hadde vært klar over at vi var der, selv om vi bare sto 20–30 meter unna. Sjåføren ruset motoren en gang til, denne gangen lenger, og endelig fikk vi oppmerksomheten hans. Hvis han ikke hadde oppdaget oss tidligere, visste han definitivt at vi var der nå.

Har du noen gang fått følelsen av at dette kan være slutten? Det var nøyaktig det jeg kjente da jeg så en nesten fire meter høy elefant, som veide minst tre ganger så mye som bilen vår, tømme ut alt han hadde igjen av både urin og avføring i ren frustrasjon og sinne mens han gikk rett mot oss. Vi frøs alle fast i setene og så det enorme dyret komme helt frem til bilen. Han gikk i en halvsirkel rundt oss, stanset og luktet med snabelen mens han langsomt undersøkte hvem vi var. Da snabelen strakte seg inn gjennom det åpne taket for å lukte på oss, følte jeg at jeg befant meg i en scene fra Jurassic Park – den med barna og T-rexen. Den minste lyd eller bevegelse fra oss, og det ville vært farvel til de norske studentene.

Akkurat da, som ved et lykketreff, begynte de tre andre elefantene å gå videre. Den gamle oksen bestemte seg for at han heller ville følge dem enn å knuse oss til støv. En gruppe turister hadde faktisk vært vitne til hele opptrinnet. Da elefantene var borte, snakket vi kort med dem og spurte om de kunne sende oss bilder dersom de hadde tatt noen. Et par måneder senere fikk vi dette bildet på e-post:

Det ser ikke spesielt dramatisk ut på bildet, men se på størrelsen på den elefanten! Mange elefanter har gjort skinnangrep mot meg siden den dagen, men svært få situasjoner har vært like skremmende som denne. Den dag i dag vet jeg fortsatt ikke hvorfor han aldri gikk til et direkte angrep. Jeg tror imidlertid sansene hans hadde blitt litt sløve med alderen, og at det kan ha påvirket hvor mye energi han var villig til å bruke på noen dumme studenter fra Norge. Én ting er sikkert: Vi var svært heldige som kom fra det uten skader.

I lang tid etterpå skremte elefanter dritten ut av meg, men etter hvert lærte jeg dem langt bedre å kjenne enn jeg gjorde i løpet av de fire månedene i Serengeti. Behandle dem med respekt, gi dem plassen de fortjener, så lar de deg vanligvis være i fred. Og husk: La alltid elefanten nærme seg deg først. Du kan selvfølgelig være uheldig og møte en elefantokse i musth, en hormonell tilstand med svært høye testosteronnivåer. Da er det best å komme seg pokker i vold så fort som mulig (du kan lese mer om musth her).

Hvis du lurer: Nei, vi fikk ikke tak i avføringsprøvene. Vi var så skjelvne etter hendelsen at vi bestemte oss for å avslutte dagen umiddelbart og kjørte rett mot utgangen av parken.

Det føles litt merkelig at vi var villige til å risikere livet for noen klumper med dyreavføring, men slik er livet som forsker. Alt for å få gode og interessante data. Da prosjektet var ferdig, hadde jeg rundt 200 avføringsprøver i en bag med meg hjem til Norge. Jeg husker fortsatt ansiktene til tollerne da de kikket oppi den. Det er bare en bag med elefantdritt, kjære herrer. Er det greit?

Vil du vite resultatene av forskningen vår? Dette fant vi ut:

Elefantene i Serengeti er i dag en blandet bestand med opphav fra flere steder i Afrika. De ble nesten fullstendig utryddet av krypskyting i Serengeti mot slutten av 1800-tallet, og de fleste av dagens elefanter stammer fra bestander nord og nordvest for Tanzania. En stor andel har også en direkte genetisk kobling til den sentralafrikanske skogselefanten, som er en egen art og skiller seg fra savanneelefanten, den vanligste elefantarten i Afrika. Dette viser at hybridisering mellom de to artene enten fortsatt skjer, eller har skjedd tidligere.

En av de andre norske studentene brukte de samme avføringsprøvene til å undersøke elefantenes nivåer av stresshormoner. Hun fant ut at elefantene i Serengeti vet når de befinner seg utenfor eller innenfor nasjonalparken, selv om det ikke finnes gjerder eller tydelige grenser. De hadde gjennomgående høyere stressnivåer utenfor parken, der krypskyting er vanligere. Denne forskningen fikk til og med sin egen artikkel hos BBC! Ikke kom og si at dritt ikke kan brukes til noe!