Hvordan fange et rovdyr

Hver gang jeg har reist til Afrika, har det vært for å arbeide, enten med forskning til utdanningen min eller som frivillig. Gjennom dette har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker som jobber fulltid med å forske på og beskytte det afrikanske dyrelivet, som stadig trues og presses av en voksende menneskelig befolkning, ofte med altfor lite penger og ressurser. Jeg har selv vært en viktig del av noen slike prosjekter, men det å være der ga meg også muligheten til å hjelpe andre prosjekter når det var behov for det.

Som jeg fortalte forrige uke, har innsamling av dyreavføring vært en viktig del av min egen forskning. Innimellom har jeg likevel fått muligheten til å gjøre noe virkelig kult. Denne uken skal jeg fortelle om de gangene jeg fikk hjelpe til med å lokke inn og fange dyr som, dersom vi hadde gjort noe feil, uten problemer kunne ha drept og spist meg.

Fangsten av Sky

La meg begynne med den første og minst farlige hendelsen, men likevel et av favorittøyeblikkene mine: lokkingen og fangsten av en afrikansk villhund.

Vet du egentlig hva en afrikansk villhund er? Hvis ikke, bør du følge denne lenken og lære litt mer. Det er et av de kuleste dyrene i Afrika, og den mest fantastiske rovdyrarten altfor få har hørt om. Den er også den sjeldneste av Afrikas store rovdyr. Faktisk kan den være den mest effektive jegeren blant alle verdens store rovdyr, og den er sterkt truet. Dette og mye mer lærer du dersom du klikker på lenken.

Før vi kommer til selve fangsten, trenger vi litt bakgrunn. Dette skjedde da jeg jobbet som frivillig forskningsassistent i Thanda Private Game Reserve i 2012. Reservatet er ikke spesielt stort, og den lokale flokken med afrikanske villhunder hadde nok en gang kommet seg gjennom gjerdet for å prøve lykken andre steder. Det skapte et par problemer:

1. I områdene rundt reservatet finnes det mange bønder med husdyr som vil skyte enhver villhund de ser på eiendommen sin.

2. En av disse gårdene drev oppdrett av sabelantiloper.

Det siste betyr kanskje ikke så mye for deg, men sabelantiloper er den dyreste antilopearten. Ett individ kan være verdt opptil 100 000 dollar! Hvis villhundene tok en av dem, ville både reservatet og hundene havnet i en svært vanskelig situasjon.

Det fantes bare én løsning. Vi måtte finne hundene, fange dem og få dem tilbake inn i reservatet så raskt som mulig. Wildlife ACT, som hadde ansvaret for arbeidet med villhundene i reservatet, hadde gjort dette flere ganger tidligere. Denne gangen hadde imidlertid alfahannen i flokken, Sky, klart å unngå dem. Resten av flokken befant seg allerede i en boma, en midlertidig innhegning, og vår oppgave var å hjelpe med å få Sky tilbake og gjenforent med familien.

Han hadde et radiosenderhalsbånd som gjorde det enklere å finne ham, så vi kunne i det minste snevre inn området. For å lokke ham til oss hadde vi festet en død impala bak på bilen. Vi fant en fin høyde, parkerte på toppen, spilte av kontaktlyder fra afrikanske villhunder gjennom et høyttaleranlegg og ventet tålmodig. Vi trengte ikke vente altfor lenge, kanskje en times tid, for han befant seg like nedenfor høyden. Først var han litt nysgjerrig, men da han fikk øye på impalaen, gikk han rett i spisemodus. Veterinæren fikk fri sikt, og bedøvelsespilen traff ham rett i venstre side. I videoen litt lenger ned kan du se både skuddet og Sky som sovner.

Da han var trygt bedøvet, hjalp vi alle til med å løfte ham opp på lasteplanet. Under den lange kjøreturen tilbake inn i reservatet lå han i dyp søvn mellom føttene våre på gulvet. Dette ble også min første introduksjon til lukten av afrikanske villhunder. Herlighet, som de lukter! Han luktet langt verre enn den døde impalaen vi hadde med oss. Se for deg et dyr som innimellom ruller seg i sin egen avføring og blir dekket av innvoller hver gang det spiser. Ja, afrikanske villhunder er grisete dyr, men jeg elsker dem likevel. De er fulle av personlighet, nysgjerrighet og lekenhet.

Da vi endelig fikk ham tilbake til reservatet og inn i bomaen, måtte vi vente til han våknet for å være sikre på at alt sto bra til. Vi satt der i mange timer. En gang etter midnatt våknet han endelig, litt omtåket, men ellers i fin form. Det var et svært spesielt øyeblikk å få være en del av. For meg ble det enda mer spesielt fordi dette var første gang jeg noen gang så en afrikansk villhund ute i naturen, et øyeblikk jeg hadde ventet på siden tiden i Serengeti to år tidligere.

Ikke lenge etter ble Thanda vurdert som for lite til å huse en flokk med afrikanske villhunder. Hele flokken ble derfor flyttet til Tswalu Kalahari Game Reserve, der den nå trives.

Løver i mørket

Jeg tror allerede jeg har fortalt om kjærligheten min til løver ved flere anledninger, og jeg gjør det gjerne igjen. Det finnes imidlertid ett tidspunkt der løver går fra å være fantastiske, majestetiske og litt late til å bli skremmende, nådeløse og brutale. Mine damer og herrer, det er om natten. Du ønsker ikke å møte en løve om natten. Den kommer til å drepe deg, eller i det minste forsøke. Den afrikanske natten er løvenes kongerike. Samtidig er natten, nettopp fordi løvene er mest aktive da, også det beste tidspunktet å fange dem på.

Det å være en del av et team som fanger løver, er noe av det kuleste jeg noen gang har gjort. Jeg var heldig nok til å få delta mer enn én gang. Her er de to mest spennende opplevelsene.

Jeg arbeidet som leopardforsker i Tembe Elephant Park da parkledelsen spurte om jeg ville delta på det de kaller en «lion call-up». Jeg hadde aldri vært med på noe lignende og måtte naturligvis takke ja. Dette var en mulighet man kanskje bare får én gang i livet.

Målet denne natten var å lokke inn, bedøve, merke og sette radiosender på løver i en liten flokk bestående av fire hunner. De hadde aldri blitt fanget tidligere, og parken visste svært lite om akkurat disse løvinnene. En av forskerne hadde tilfeldigvis møtt dem samme dag, og allerede samme kveld ble operasjonen satt i gang.

Det er mye man må ta hensyn til når en slik løvefangst organiseres, og jeg skal ikke gå inn på alt, men sikkerheten står selvfølgelig øverst. Vi begynte å klargjøre åtet i god tid før mørket. En død nyala ble festet til en metallrist som igjen ble sikret med stolper i bakken. Risten sørger for at løvene blir stående stille og i riktig vinkel, slik at det blir enklere å skyte en bedøvelsespil. Et dødt dyr er vanligvis ikke nok til å vekke interessen til løver som kan befinne seg mange kilometer unna. Derfor hadde en av bilene store høyttalere på taket. Da mørket falt på og alle satt trygt inne i bilene, begynte vi å spille av lyden av en bøffelkalv i nød.

Denne gangen var det jeg som hadde ansvaret for høyttalerne. Skrikene fra den lille bøffelkalven kunne høres kilometer etter kilometer i alle retninger, og lyden kom fra rett over hodet mitt. Mørket var fullstendig og ble bare brutt innimellom av røde søkelys som lette etter løver i nærheten. Ventingen var intens. Plutselig snudde mannen i setet ved siden av meg hodet og ropte med dempet stemme: «Løve!» Jeg kikket ut gjennom vinduet, som jeg selvfølgelig hadde glemt å lukke, men så ingenting. «Hvor?» spurte jeg mens jeg raskt sveivet igjen vinduet. Han fortalte at en løve nettopp hadde stått rett ved siden av det åpne vinduet mitt. Bøffellyden hadde fungert, og løvene hadde gått rett mot lyden – altså meg.

Det var fortsatt bekmørkt, og nå hadde vi løver rundt bilen. Jeg slo av høyttalerne, og vi ventet. De røde søkelysene fant løvene som sirklet rundt oss. Det var to av dem. To store hanner, ikke hunnene vi lette etter.

Til slutt fant de to hannene kadaveret. Fornøyde med gratismåltidet lot de bilen vår være i fred og begynte å spise. Vi kjente disse løvene, og den ene hadde allerede radiosender. Siden vi ikke hadde fanget opp signalet hans før vi startet, måtte de ha gått langt for å nå frem til åtet. Det eneste vi kunne gjøre, var å se på at de spiste. Selvfølgelig dukket hunnene vi egentlig var ute etter opp litt senere, men hannene hadde ingen interesse av å dele og jaget dem bort. Operasjonen mislyktes altså, men den var likevel svært spennende. Det å oppleve løver så tett på om natten, særlig når de brølte og jaget hverandre, fikk virkelig hårene til å reise seg i nakken.

Noen uker senere fikk jeg være med på enda en løvefangst. Fremgangsmåten var den samme som sist, men denne gangen satt jeg ikke i bilen med høyttalerne på taket. Målet var å fange og sette radiosender på en løvinne, og merke de to halvvoksne ungene hennes.

Denne gangen kom faktisk løvene vi var ute etter, til og med før det var helt mørkt. Veterinæren traff hunnen med en bedøvelsespil. Det var bare ett problem. Ungene løp og gjemte seg i buskene, og moren bestemte seg for å følge etter. Løvinnen sovnet selvfølgelig et godt stykke inne i bushen, og vi måtte finne henne og frakte henne tilbake til stedet der åtet lå.

Nå var det mørkt, og hun var ikke lett å finne. Til slutt oppdaget en av bilene henne i gresset. Vi parkerte i en sirkel rundt henne, slik at vi trygt kunne gå ut og løfte den tunge løvinnen opp på lasteplanet til en av bilene. Det er den første og eneste gangen jeg fysisk har tatt på en vill løve. Jeg husker hvor enorme forpotene hennes var ved siden av de små hendene mine. Et par av oss måtte holde vakt slik at ungene, som definitivt ikke var små, ikke skulle snike seg innpå oss.

Da hun endelig var sikret på lasteplanet til min bil, begynte vi å kjøre tilbake dit vi kom fra. Det var bare ett problem: Ingen av oss visste nøyaktig hvor det var. Jeg befant meg altså i en bil med en enorm løve på lasteplanet, uten å ane hvilken vei jeg skulle kjøre. Vi var rett og slett gått oss vill med en sovende løve bak på bilen. Vi brukte så lang tid på å finne veien tilbake til veien og åtet at veterinæren måtte gi løvinnen en ny dose bedøvelse for å hindre henne i å våkne.

Til slutt fant vi veien ut. Løvinnen ble forsiktig lagt ned ved siden av åtet, og vi håpet desperat at ungene skulle komme tilbake og finne henne. Vi ventet til hun endelig våknet noen timer senere, men ungene dukket aldri opp. Da måtte vi bare dra. Nok et mislykket forsøk, men fortsatt utrolig spennende!

Da vi kom tilbake dagen etter for å hente risten og stolpene, oppdaget vi at løvene ikke hadde gått langt. Mens vi fjernet utstyret, kom løvinnen og de to ungene nysgjerrig bort for å se hva vi holdt på med. Det var litt nærmere enn det som føltes komfortabelt, men alt er godt som ender godt. Hunnen og ungene var i det minste gjenforent og så ikke ut til å ha tatt skade av nattens opplevelser.

Jeg var utrolig heldig som fikk delta i slike operasjoner, men husk at menneskene jeg jobbet sammen med, gjør dette regelmessig. Det er en tøff jobb. De er ute hver dag og hver natt og gjør sitt beste for å redde ville dyr. Disse menneskene er de virkelige heltene. Ting går ikke alltid etter planen – det gjør de faktisk oftere ikke når man arbeider med ville dyr – men de fortsetter. De risikerer livet og legger hele hjertet sitt i arbeidet for planeten vår og en tryggere fremtid for alt levende.