Tyrkerdue

Tyrkerdue (Streptopelia decaocto) er en mellomstor due som hører hjemme i tempererte og subtropiske områder i Europa og Asia. Arten har en lengde på 31-34 cm og et vingespenn på 47-55 cm, og hann- og hunnfugler er like i størrelse og utseende. Duen er lett gjenkjennelig med sin generelt lyse gråbeige fjærdrakt, som er litt mørkere på ryggen og vingene. Et karakteristisk svart bånd med hvit kant i nakken er et tydelig kjennetegn. Vingene er brede og avrundede, og halen er lang med hvite tupper, synlige i flukt. Øynene er røde med en smal svart ring rundt, og beina er rødaktige. Dens kall er en monotont og tredelt kurrende lyd, ofte gjengitt som «koo-KOO-koo».

Tyrkerduer er svært tilpasningsdyktige og kan trives i en rekke habitater. De finnes ofte i urbane områder, parker, hager og jordbruksområder, og foretrekker åpne landskap med spredte trær. I landlige områder blir de ofte sett rundt gårdsbruk og landsbyer.

Kostholdet består hovedsakelig av frø og korn, men de er opportunistiske og kan også spise små virvelløse dyr og grønn vegetasjon. I urbane omgivelser er de kjent for å spise fra menneskelige matkilder som fuglematere. Matsøket foregår for det meste på bakken, hvor de viser en metodisk hakking når de spiser.

Hekkesesongen for tyrkerdue varierer geografisk, men strekker seg generelt fra februar til oktober i tempererte områder, og året rundt i varmere klima. Disse duene er monogame, og par blir ofte sett sammen gjennom hele året. Hannen utfører kurtiseflygninger, bestående av en bratt oppstigning etterfulgt av en forsiktig, spiralformet glideflukt med utspredte vinger og hale.

Redene er skjøre plattformer laget av kvister og plasseres vanligvis i trær, busker eller på bygninger. Hunnen legger typisk to hvite egg. Inkubasjonen varer i omtrent 14-18 dager og deles av begge foreldrene. Etter klekking deler begge foreldrene også ansvaret for å mate ungene med en oppgulpet, næringsrik substans kjent som duemelk (eller kromelk). Ungene forlater redet omtrent 15-20 dager etter klekking. Ungfugler skiller seg fra voksne ved å ha en mattere fjærdrakt og fraværet av det karakteristiske nakkebåndet.

Tyrkerduen har blitt introdusert til forskjellige deler av verden utenfor sitt naturlige utbredelsesområde, inkludert Nord-Amerika, Karibia og deler av Øst-Asia. Introduksjonen til Nord-Amerika begynte på Bahamas på 1970-tallet, hvorfra de raskt spredte seg til Florida og deretter over det nordamerikanske kontinentet. Denne ekspansjonen skyldes tilpasningsevnen til ulike miljøer og deres evne til å utnytte nye habitater og matkilder. Den raske spredningen av tyrkerduen i Nord-Amerika anses som en av de raskest registrerte ekspansjonene av fugl i verden.

I områder hvor de har blitt introdusert, blir de ofte sett på som både en plage og en konkurrent til lokale fuglearter, spesielt innfødte duer. Tyrkerdue er kjent for å kunne fortrenge innfødte arter fra deres foretrukne habitater og matkilder på grunn av dens aggressive atferd og produktive formering.

Tyrkerdue er oppført som livskraftig på IUCNs rødliste på grunn av artens omfattende utbredelse og store, økende populasjon. Det er ingen betydelige trusler mot arten på globalt nivå, og den har vist bemerkelsesverdig tilpasningsevne til en rekke habitater, inkludert menneskeskapte miljøer. I regioner hvor arten har blitt introdusert, gir dens innvirkning på lokale økosystemer og innfødte fuglearter grunn til bekymring, og bestandene overvåkes nøye.

I Norge finner man tyrkerdue kun i tettsteder og byer med hager og parker. Den holder en stabil, men liten bestand på mellom 1100-2400 individer. Den er avhengig av å finne nok mat på vinteren, noe som gjør at den foreløpig ikke har økt mer i antall her i landet. På grunn av den lille hekkebestanden og en sårbarhet for harde vintre, så er den klassifisert som nær truet på den norske rødlista for arter.