Indiapåfugl

Indiapåfugl (Pavo cristatus) er en stor og fargerik hønsefugl som hører hjemme på det indiske subkontinentet. Hannfuglene er berømte for deres blå fjærdrakt og imponerende lange stjert, som kan bli over 2 meter lang og er prydet med et distinkt øye-mønster. Hunnfuglene er mindre iøyenfallende, og har en fjærdrakt bestående av brune, grå og grønne nyanser. Begge kjønn har en vifteformet fjærkam på hodet. Påfugler når gjerne en kroppslengde på mellom 1 til 1,2 meter og en vekt på 4 til 6 kilo. De lange stjertfjærene til hannpåfuglen er faktisk ikke ekte halefjær, men forlengede øvre haledekkfjær.

Indiapåfugler har flere likhetstrekk med smaragdpåfuglen (Pavo muticus), en nær slektning som finnes i deler av Sørøst-Asia. Hannfuglens lange stjert er nokså lik den vi finner hos indiapåfugl, men smaragdpåfuglen har en grønn og bronsefarget fjærdrakt (hos begge kjønn), og ikke blå. Smaragdpåfugler har også en mer spiss fjærkam, sammenlignet med den vifteformede fjærkammen hos den indiske arten.

Indiapåfugler trives i en rekke habitater, inkludert løvskoger, busklandskap og dyrket mark nær menneskelige bosetninger. De er altetende, med et kosthold som inkluderer frø, insekter, små pattedyr og reptiler. Arten er også kjent for å spise avlinger og hageplanter, noe som gjør den til en hyppig gjest i landbruksområder. Disse fuglene leter hovedsakelig etter mat på bakken, hvor de bruker det sterke nebbet til å grave og skrape i jorden. De er ofte matsøkende i grupper, noe som gir en viss beskyttelse mot rovdyr.

Indiapåfugler bruker en rekke lyder til kommunikasjon. Den mest karakteristiske er den høye «pia-ow» lyden, som kan høres under hekkesesongen og brukes både for å tiltrekke seg make og for å etablere territorium. Disse fuglene, til tross for deres store størrelse, er også i god stand til å fly og kan plassere seg høyt i trær for å unngå rovdyr.

Påfugler er sosiale fugler, og blir ofte sett i små flokker eller familiegrupper. Hannfuglene er mest kjent for kurtisen under hekkesesongen, hvor de sprer ut den lange stjerten og utfører en dans for å tiltrekke seg hunnfugler. Denne kurtisen er ikke bare visuell; da de også produserer en lavfrekvent lyd som kan spille en rolle i tiltrekningen av partner. Når hekkesesongen er over, vil hannen felle stjertfjærene, som vil vokse ut igjen, ofte lengre og flottere, ved neste hekkesesong. Ved omtrent 5 eller 6 års alder, når hannfuglens stjert sin fulle lengde.

Her er en video av en hannpåfugl under en kurtisefremvisning i Kanha National Park, India.

Hekkesesongen for indiapåfugl forekommer som oftest under monsunen, fra april til september. Hannfuglene etablerer og forsvarer territorier, hvor de viser seg frem for å tiltrekke seg hunner. Etter paringen legger hunnen et kull på 4 til 8 egg i et grunt reir på bakken, ofte skjult under vegetasjon. Inkubasjonstiden varer i omtrent 28 dager. Hunnfuglen er alene ansvarlig for å ruge eggene og ta vare på kyllingene. Når de er klekket, er kyllingene relativt modne og mobile. De begynner å danne flygefjær etter omtrent to uker, men forblir hos moren i flere måneder.

Indiapåfugler har stor kulturell og religiøs betydning hos mennesker, spesielt i India, hvor de betraktes som hellige og er assosiert med forskjellige guddommer, spesielt i hinduismen. Påfuglen er også Indias nasjonalfugl, og symboliserer eleganse og skjønnhet. Globalt er påfugler populære som prydfugler i parker, dyreparker og private eiendommer. De har blitt introdusert til forskjellige land, inkludert USA (spesielt Florida), Australia og New Zealand, hvor de har etablert ville bestander.

Indiapåfugl er oppført som livskraftig på IUCNs rødliste på grunn av artens store utbredelsesområde og stabile populasjon. Imidlertid utgjør tap av habitat og jakt i noen regioner pågående trusler. I New Zealand og Australia, hvor den er en innført fremmed art, har den en negativ innvirkning på lokale økosystemer og betraktes som en plage og et skadedyr.