Fjellrype

Fjellrype (Lagopus muta) er en mellomstor hønsefugl i fasanfamilien (Phasianidae). Arten har en sirkumpolar utbredelse og finnes i arktiske områder og høye fjellregioner på den nordlige halvkule, inkludert Skandinavia, Sibir, Nord-Amerika, Grønland samt deler av Alpene og Himalaya. Voksne individer er vanligvis 34–38 cm lange, med et vingespenn på rundt 55–65 cm. Kroppsvekten varierer gjennom året og ligger som regel mellom 400 og 700 g, med høyest vekt om vinteren.

Fjellrypa er særlig kjent for å skifte fjærdrakt etter sesong. Om vinteren er den nesten helt hvit, noe som gir effektiv kamuflasje i snødekte omgivelser. Om sommeren får den en gråbrun, spraglete fjærdrakt som skjuler den godt i steinete tundra og alpint landskap. Hannen kjennetegnes av en svart stripe, som går fra nebbet og gjennom øyet, og som er svakere utviklet eller mangler helt hos hunnen.

Fjellrype kan forveksles med lirype (Lagopus lagopus), men artene skiller seg fra hverandre på flere måter. Fjellrypa lever hovedsakelig i høyere og mer karrige fjellområder, mens lirypa foretrekker lavere områder med vier- og buskvegetasjon. Om vinteren har fjellrypa svart hale, mens lirypa har en overveiende hvit hale. Lirypa er også som regel noe større og mangler den markerte svarte ansiktsstripen som er typisk for hannfugl av fjellrype.

Fjellrypa er hovedsakelig planteeter og lever av knopper, blader, skudd, blomster, bær og frø. Om vinteren, når tilgangen på føde er begrenset, livnærer den seg i stor grad av vedaktige planter som vier og bjørk, samt moser og lav i de mest ekstreme leveområdene.

Habitatet består først og fremst av alpint tundralandskap, steinur og høyfjellsplatåer, vanligvis over tregrensen. I arktiske strøk kan arten også forekomme i lavere høyder, tidvis helt ned mot havnivå. Fødesøket skjer hovedsakelig på bakken, der fuglene beiter på lav vegetasjon eller graver i snøen for å nå planter som ligger skjult under.

Fjellryper er generelt sky og godt kamuflerte, og de stoler mer på å skjule seg enn flukt for å unngå rovdyr. Utenom hekkesesongen kan de opptre i små flokker, særlig om vinteren, mens hekkende fugler er mer solitære og territorielle.

Arten er en standfugl og forblir i samme område hele året, med kun korte sesongmessige forflytninger. Disse bevegelsene skjer ofte i høyden og er knyttet til snøforhold og mattilgang. De kraftig fjærkledde føttene fungerer som naturlige «snøsko», som gjør det lettere å bevege seg på snø og bidrar til å redusere varmetap.

Hekkingen starter vanligvis sent på våren eller tidlig på sommeren, når snøsmeltingen gir tilgang til egnede hekkeplasser. Hannene etablerer territorier og utfører spill og visuelle signaler for å tiltrekke seg hunner.

Hunnen lager et grunt reir på bakken, ofte godt skjult mellom steiner eller lav vegetasjon. Hun legger vanligvis 5–10 egg, som hun ruger alene i rundt 21–23 dager. Kyllingene forlater reiret kort tid etter klekking. De begynner raskt å finne føde selv, men hunnen beskytter og leder dem i den første tiden.

Fjellryper kan bli 5–7 år gamle i naturen, men mange individer når ikke denne alderen på grunn av predasjon og krevende leveforhold.

Fjellrypa har hatt stor kulturell og historisk betydning i arktiske og alpine områder. Den har tradisjonelt vært en viktig jakt- og matressurs, og har også levert fjær til bruk i klær og utstyr for mennesker som har levd i ressursfattige fjell- og polarområder.

I Skandinavia er fjellrypa tett knyttet til høyfjellet og tradisjonell fjelljakt, og blir ofte sett på som et symbol på villmark, utholdenhet og tilpasning til ekstreme forhold. Arten har også hatt en plass i lokal folklore, friluftsliv og naturopplevelser, og regnes fortsatt som en ikonisk fjellfugl blant jegere og naturinteresserte.

Globalt er fjellrype klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, og arten har en vid utbredelse i arktiske og alpine områder på den nordlige halvkule. Likevel har enkelte lokale bestander vist tilbakegang.

I Norge er fjellrype i dag også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste. Etter tidligere tilbakegang har bestandene vist tegn til stabilisering, særlig som følge av endret forvaltning og bedre kunnskap om artens økologi.

Selv om arten per i dag ikke regnes som truet, anses fjellrype fortsatt som sårbar for klimaendringer, ettersom redusert snødekke og endrede snøforhold kan svekke kamuflasjen og øke risikoen for predasjon. I tillegg kan jaktpress og lokale bestandsvariasjoner påvirke enkelte bestander negativt, spesielt i områder med lav tetthet. Videre overvåking er derfor viktig for å sikre bærekraftig forvaltning av arten i et klima i endring.