Pygméisfugl

Pygméisfugl (Ispidina picta) er en av Afrikas minste isfugler, omtrent 12 cm lang og 9–16 g tung; bare knøttisfugl (Ispidina lecontei) er mindre. Til tross for størrelsen er den svært fargerik, med blå overside, oransjerød underside, fiolette øredekkere og rødoransje nebb. Voksne fugler har mørkeblå krone, mens ungfugler er mattere i fargene og har mørkt nebb i starten.

Den kan forveksles med knøttisfugl, som har rustrød og ikke mørkeblå krone, og med den større tiaraisfuglen (Corythornis cristatus), som mangler den samme fiolette tonen på siden av hodet.

Tre underarter anerkjennes i dag: I. p. picta, I. p. ferrugina og den sørlige I. p. natalensis. Fuglene i Sør-Afrika tilhører I. p. natalensis.

En studie publisert i 2022 fant at undersøkte bestander av picta og natalensis tilhørte to tydelige genetiske linjer som ser ut til å ha skilt lag for omkring 1,74 millioner år siden. Forskjellene innen hver linje var små, noe som tyder på fortsatt genetisk kontakt mellom bestandene. Studien fant også kjønnsdimorfisme i kroppsmål hos natalensis, selv om hann og hunn ser like ut i fjærdrakten. Studien foreslo ingen artsdeling, og dagens sjekklister behandler fortsatt formene som underarter av Ispidina picta.

I motsetning til mange kjente isfugler er pygméisfuglen først og fremst en skog- og buskmarksart og ikke en fugl som er bundet til åpent vann. Den lever blant annet i savanne, elveskog, kystkratt, skog, plantasjer og vegetasjonsrike hager.

Lave greiner, busker og andre skjermede sitteplasser er særlig viktige fordi fuglen tilbringer mye tid med å speide mot bakken og vegetasjonen på kort avstand.

Kostholdet domineres av landlevende virvelløse dyr, blant annet gresshopper, sirisser, biller, fluer, møll, edderkopper og tusenbein. Arten tar også små frosker, skinker og andre øgler, og krabber er dokumentert.

Fisk utgjør bare en liten og sporadisk del av kostholdet, til tross for at arten tilhører en fuglefamilie som ofte forbindes med fiskespising.

Pygméisfuglen jakter vanligvis fra lave utkikksposter. Fuglen følger med på bakken eller vegetasjonen i nærheten, faller raskt ned på byttet og vender deretter tilbake til en sitteplass. Byttet kan knuses i nebbet eller slås mot sitteplassen før det svelges.

Individene ses vanligvis alene eller i par og kan være overraskende vanskelige å oppdage inne i tett vegetasjon til tross for de sterke fargene. Arten er dagaktiv og gir ofte fra seg skarpe, høye rop når den beveger seg gjennom skog og kratt.

Bevegelsesmønsteret varierer gjennom Afrika. Arten omfatter både stedbundne, delvis trekkende og trekkende bestander, og sesongbevegelser er kjent hos både nordlige picta og sørlige natalensis.

I Sør-Afrika ankommer natalensis vanligvis omkring september og oktober, hekker gjennom den sørlige sommeren og forlater området igjen rundt mars. Etter hekkingen trekker disse fuglene nordover, mens nordlige picta-bestander kan bevege seg sørover etter sin hekkesesong. De nøyaktige trekkrutene er fortsatt ikke fullt kjent.

Pygméisfuglen danner monogame par i hekketiden. Hekketiden varierer gjennom utbredelsesområdet, og i det sørlige Afrika foregår mesteparten av eggleggingen fra oktober til desember. Begge kjønn graver ut en reirtunnel i jordvoller, erosjonskløfter, grøfter, groper eller av og til termittuer.

Kullet består vanligvis av tre til seks egg, og begge foreldrene deltar i ruging og mating av ungene. Rugetiden og tiden ungene tilbringer i reiret ser begge ut til å være rundt 18 dager, men detaljerte feltdata er fortsatt begrensede. Ungene blir selvstendige kort tid etter at de har forlatt reiret.

Pygméisfugl er klassifisert som livskraftig og er fortsatt vidt utbredt i egnede habitater i Afrika sør for Sahara.

Lokalt tap og forringelse av skog kan redusere bestander, men det store utbredelsesområdet og evnen til å bruke flere typer skog og delvis menneskepåvirkede miljøer gjør arten mindre sårbar for lokale habitatendringer.