Heipiplerke

Heipiplerke (Anthus pratensis) er en av de vanligste og mest tallrike fuglene i Norge. Dette er en liten og uanselig spurvefugl, med et utbredelsesområde som strekker seg over store deler av Europa og inn i deler av Asia. Voksne individer måler typisk mellom 14,5 til 15,5 cm i lengde. Arten har en hovedsaklig brun overside med mørke striper, og en blek til hvit underside med mørke striper på brystet og flankene. I tillegg har den et slankt nebb, ideelt for å fange insekter, og deres ben er ofte rosa-aktig i fargen.

Heipiplerken ligner veldig på trepiplerken (Anthus trivialis), men forskjeller i atferd og habitatpreferanser, samt forskjeller i sang og vokaliseringer kan hjelpe med å skille de to. Heipiplerken foretrekker åpne landskap og er mindre sannsynlig å sitte i trær sammenlignet med trepiplerken, som oftere finnes i mer skogkledde habitater. Det er i tillegg små forskjeller i utseende, da heipiplerken er litt mindre i størrelse og har et mer slankt nebb. Trepiplerken viser også ofte en mer gulbrun farge på brystet.

Heipiplerker er tilpasningsdyktige fugler som kan finnes i en rekke åpne habitater, inkludert lyngheilandskap, myrlendt terreng, gressletter og kystområder. Dietten deres består hovedsakelig av insekter og små virvelløse dyr, som de dyktig søker etter på bakken. I løpet av hekkesesongen suppleres dietten med en rekke frø, som hjelper til med å dekke de ernæringsmessige behovene til ungene deres. Deres teknikk for å søke etter mat er metodisk og involverer en kombinasjon av å gå og løpe på bakken, med korte pauser innimellom når de snapper bytte.

Heipiplerke viser delvis trekkfuglatferd, der populasjoner i de nordlige delene av utbredelsesområde trekker sørover om vintermånedene. Dette trekket begynner gjerne i september-oktober i Norge. Deres overvintringsområder strekker seg over Sør-Europa, sørvestlige Asia og deler av Nord-Afrika, hvor de samles i store flokker, noe som står i kontrast til deres enslige eller parvise atferd i hekkesesongen. Fugler i Vest-Europa og de britiske øyer har en tendens til å være standfugler året rundt. Noen individer vil også overvintre i Norge langs den sørnorske kysten. 

Hekkesesongen for heipiplerke begynner om våren da de kommer tilbake i april-mai. Reiret befinner seg ofte skjult på bakken, ofte midt i tett vegetasjon for å unngå rovdyr. Hann- og hunnfuglen samarbieder om å bygge reieret, som består av gress og mose. Et typisk kull består av 2 til 5 egg, som hovedsakelig blir rugd ut av hunnen over en periode på 12 til 14 dager. Etter klekking er begge foreldrene involvert i mating og stell av ungene, som blir flyvedyktige etter omtrent 14 dager.

Heipiplerken er kjent for å være en viktig vert for gjøken (Cuculus canorus). Gjøker, kjent for å være reirparasitter, legger ofte eggene sine i reirene til heipiplerker, slik at de intetanende piplerkene oppfostrer ungene deres. Etter klekking kan gjøkungen ofte skyve piplerkeegg og unger ut av redet, og blir dermed den eneste ungen som mates av heipiplerkeforeldrene.

Heipiplerke har en bred utbredelse og en stor populasjonsstørrelse, og den er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Imidlertid har den sett en nedgang i antall i flere områder. Dette skyldes mest sannynslig en økning av moderne jordbruk, som har ført til færre insekter og mindre mat for ungene i hekkesesongen, og klimaendringer.