Huskråke

Huskråke (Corvus splendens) er en relativt liten kråke fra det indiske subkontinentet og Indokina, men med introduserte bestander også i mange andre deler av verden. Arten måler normalt mellom 40 til 43 cm i lengde. Denne kråken har grålig nakke og bryst, som står i kontrast til en ellers glinsende svart fjærdrakt. Den har en slank kroppsbygning og lange bein. Sammenlignet med andre kråkearter, som den større og mer robuste tykknebbkråken (Corvus macrorhynchos), har huskråken en tydelig slankere bygning og et smalere nebb.

Huskråker er svært tilpasningsdyktige og trives i urbane miljøer, landsbyer og kystområder. De er altetende og opportunistiske, og spiser et bredt spekter av forskkjelige typer mat, som korn, frukt, insekter, små krypdyr, og åtsler. De er også kjent for å spise avfall fra mennesker, noe som gjør dem spesielt vanlige i tettbefolkede områder. Kråkens kosthold inkluderer også egg og unger fra andre fuglearter, noe som har gitt dem et rykte som en formidabel rovfugl i områder hvor de har blitt introdusert.

Huskråken er en svært sosial fugl, og finnes ofte i store, støyende flokker. I likhet med andre kråkefugler er den kjent for sin intelligens, evne til å løse problemer og komplekse sosiale atferd. Disse fuglene er spesielt vokale og bruker en rekke lyder for å kommunisere med hverandre. De viser sterk territoriell atferd, spesielt i hekkesesongen, og vil aggressivt forsvare reirene sine mot inntrengere. I tillegg vil huskråker av og til bruke redskaper for å skaffe seg mat, noe som tydeliggjør deres avanserte kognitive evner.

Hekkesesongen for huskråke forekommer vanligvis i løpet av vår og tidlig sommer, selv om dette kan variere avhengig av region. De er monogame, og par holder ofte sammen hele året. Reirene bygges vanligvis i høye trær, ofte i nærheten av menneskelig bebyggelse, og konstrueres av kvister, tråder og andre tilgjengelige materialer. Hunnen legger mellom 3 til 5 egg, som ruges i omtrent 17 til 19 dager. Begge foreldrene deler ansvaret for mating og beskyttelse av ungene. Ungene forlater reiret omtrent 3 til 4 uker etter klekking, men de forblir avhengige av foreldrene i flere uker etterpå. Huskråker har en forventet levetid på omtrent 6 til 10 år i vill tilstand, selv om de kan leve lenger i fangenskap.

Huskråken har blitt introdusert i flere regioner utenfor sitt opprinnelige område, ofte utilsiktet gjennom skipslast. Betydelige invasive bestander finnes i deler av Afrika, Midtøsten, Sørøst-Asia og flere øyer i Det indiske hav. Disse introduksjonene har hatt betydelige økologiske konsekvenser, ettersom huskråker konkurrerer med lokale fuglearter om ressurser og er kjent for å predatere på lokal fauna. I noen områder har deres aggressive natur og raske populasjonsvekst ført til tiltak for å kontrollere eller utrydde dem for å beskytte lokale økosystemer.

Huskråke er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste på grunn av dens brede utbredelse og store populasjon. Imidlertid har dens status som invasiv i mange regioner ført til at den betraktes som et skadedyr, og flere områder har tiltak for å regulere bestander. Til tross for dette forblir huskråken en vellykket og utbredt art, uten noen umiddelbar trussel mot dens globale bestand.