Fransk skadefelling var ikke knyttet til mindre innrapportert skade

En nasjonal evaluering publisert 9. mars 2026 fant ingen dokumentasjon på at omfattende skadefelling av ville dyr i Frankrike reduserte skadene som ble knyttet til dem. Forskerne analyserte sju jaktsesonger der 12,4 millioner dyr av ti arter ble felt etter regler for arter som anses å kunne forårsake skade. Nøtteskrike (Garrulus glandarius) var én av fem fuglearter i undersøkelsen.
Det franske ESOD-systemet gjør det mulig å felle bestemte naturlig forekommende arter utenfor ordinær jakttid for å forebygge tap i landbruket, beskytte eiendom eller håndtere andre oppgitte risikoer. Studien er den første nasjonale økologiske og økonomiske evalueringen av denne ordningen. Forskerne sammenlignet offisielle tall for felte dyr med innrapporterte skader og bestandsdata i periodene som ble dekket av to offentlige vedtak fra 2015 til 2022.
Ti arter og sju jaktsesonger
Analysen omfattet rødrev (Vulpes vulpes), steinmår (Martes foina), mår (Martes martes), ilder (Mustela putorius), snømus (Mustela nivalis), kråke (Corvus corone), kornkråke (Corvus frugilegus), skjære (Pica pica), nøtteskrike og stær (Sturnus vulgaris). Til sammen viste registrene rundt 1,7 millioner felte dyr i året. Skadetallene bygget på meldinger fra bønder, landbruksprodusenter og privatpersoner, som selv anslo skadeverdien og oppga hvilken art de mente var ansvarlig. Det var ikke obligatorisk å melde skade, og meldingene ble verken samlet inn gjennom ett standardisert skjema eller kontrollert uavhengig.
Forskerne undersøkte om en større fellingsinnsats ble fulgt av mindre innrapportert skade. De fant ingen sammenheng, verken når artene ble vurdert hver for seg eller når tallene ble slått sammen. Flere felte dyr hang ikke sammen med en senere reduksjon i rapporterte tap. Redusert eller stanset felling ble heller ikke fulgt av en økning i de registrerte skadene.
Data fra Frankrikes overvåking av vanlige fugler viste heller ingen dokumentasjon på at fellingsinnsatsen reduserte vårbestandene til de fem fugleartene. For nøtteskrike og stær var bestandstallene faktisk høyere der fellingsinnsatsen var høyere samme sesong. Forfatterne tolker ikke dette som at felling øker bestandene; de diskuterer rask bestandsrestitusjon, innvandring og kompensatorisk reproduksjon som mulige grunner til at hekkebestandene var motstandsdyktige mot dagens uttaksnivå.
Beregnet kostnad var høyere enn skadeverdien
Forskergruppen beregnet også de økonomiske kostnadene ved å gjennomføre fellingen. Med standardverdsetting av arbeid, reise og utstyr ble de årlige kontrollkostnadene anslått til 103–123 millioner euro. Et redusert kostnadsscenario, med lavere verdsetting av arbeidstid og halverte reisekostnader, ga 40–49 millioner euro, mens et tredje scenario uten økonomisk verdsetting av frivillig arbeid ga 21–25 millioner euro. Verdien av innrapporterte skader var 8–23 millioner euro i året. Over de sju sesongene oversteg selv laveste kostnadsscenario den registrerte skadeverdien; avhengig av beregningen var kontrollkostnadene rundt 1,66 til åtte ganger høyere.
Beregningene gjelder kostnaden ved kontrollordningen. De er ikke en økonomisk verdsetting av dyrene eller de økologiske funksjonene artene kan ha. Tallene gjorde det likevel mulig å sammenligne størrelsen på det oppgitte økonomiske problemet med ressursene som ble brukt for å håndtere det.
Fra brede lister til målrettet forebygging
Forfatterne argumenterer for at arbeidet med å redusere økonomiske tap i større grad bør rettes direkte mot å forebygge skade, framfor å anta at større uttak vil redusere den. De framhever utvikling av effektive alternative og potensielt ikke-dødelige metoder som en prioritet.
Studien hevder ikke at enkeltindivider aldri kan forårsake lokal skade. Den skiller mellom slike hendelser og effekten av å felle store antall dyr i hele departementer. De nasjonale registrene viste ikke at mer felling ga mindre innrapportert skade året etter.
Forfatterne påpeker også at artene som felles kan ha økologiske funksjoner som ikke inngår i skaderegnskapet, blant annet regulering av gnagere hos små rovpattedyr og frøspredning hos kråkefugler. Hovedkonklusjonen er at forvaltningstiltak bør vurderes mot målbare resultater framfor å anta at større uttak automatisk gir større nytte.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.








