Gråmåke

Gråmåke (Larus argentatus) er en stor og robust måkeart som hører hjemme i Nord- og Vest-Europa. Den når en lengde på mellom 53 og 68 cm. Voksne måker kjennetegnes ved sin lysegrå rygg, hvite buk, og sorte vingetipper med hvite flekker. De har et kraftig gult nebb merket med en tydelig rød flekk på undernebbet. Denne flekken er avgjørende under matingen av unger, da ungene hakker på denne flekken når de vil at foreldene skal gulpe opp mat. Ungfugler gjennomgår en serie med forandringer i fjærdrakten, og går fra en flekkete brun fjærdrakt til den voksne grå og hvite fjærdrakten over en periode på fire år.

Gråmåke kan i Norge forveksles med den mindre fiskemåken (Larus canus), da de begge har lysegrå rygg. Fiskemåken er som nevnt betydelig mindre, men den mangler også den røde flekken på nebbet, som er mindre og slankere enn gråmåkens nebb. Fiskemåker er også vanligere å se lenger inn i landet enn gråmåke.

Gråmåke er svært lik sin nære slektning amerikagråmåke (Larus smithsonianus), men kan skilles fra denne på små forskjeller i størrelse og nyanser av grått på ryggen, selv om disse trekkene også varierer innen hver art. Disse to artene ble tidligere ansett som samme art, og behandles fortsatt som underarter av samme art av mange autoriteter. De er begge del av en gruppe måker der det har vært vanskelig å konkludere om det finnes flere arter, eller om det er få arter med mange underarter.

Gråmåker finner man gjerne i kystregioner, og observeres ofte i eller nær urbane kystmiljøer. De kan også finnes i innlandet ved innsjøer eller vannreservoarer. Dette er meget opportunistiske fugler med et variert kosthold, som inkluderer blant annet fisk, virvelløse dyr, åtsel, og menneskelig avfall. Gråmåker er også svært intelligente og kan bruke redskaper for å åpne harde skall hos enkelte byttedyr. De vil også kunne følge etter ploger på jorder, der de fanger ormer og insekter som blir gravd opp. Arten har til og med blitt observert å bruke brød som agn for å fange fisk.

Gråmåker er delvis trekkfugler. Selv om mange populasjoner forblir relativt stasjonære, trekker noen betydelige avstander fra sine hekkeplasser til vinterområder. Disse trekkene påvirkes typisk av tilgjengelighet av mat og klimatiske forhold, og de flytter seg enten sørover eller til isfrie kystområder. I Norge trekker flere gråmåker sørover til Vest-Europa om vinteren, mens noen blir langs kysten hvor de får selskap fra gråmåker som trekker hit fra Russland.

Hekkesesongen begynner tidlig på våren, og par vender ofte tilbake til de samme hekkestedene årlig. Gråmåker er monogame og kan danne langvarige parforhold. De hekker i kolonier, og danner reir bygget av tang, gress og fjær på bakken eller på klippehyller. Et typisk kull består av to til tre egg, med en rugeperiode på omtrent 28 dager som begge foreldre tar del i. Ungene forlater reiret etter 35 til 40 dager, men kan forbli avhengige av foreldrene i flere uker etterpå.

Gråmåke er for øyeblikket klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, selv om flere populasjoner nå opplever tilbakegang på grunn av blant annet tap av habitat, forurensning og endringer i tilgjengeligheten av mat. I Norge har det vært en betydelig nedgang, spesielt i Nord-Norge, og den er her i landet oppførst som sårbar på den norske rødlisten for arter. Det har også blitt observert betydlige nedganger i våre naboland. Det fokuseres nå på bevaring av habitat og håndtering av konflikter med mennesker, spesielt i urbane miljøer.