Gribbenes og kondorenes liv som åtseletere utviklet seg uavhengig i tre rovfugllinjer

Gribber og kondorer utgjør ikke én samlet evolusjonær slektslinje. En oversiktsstudie av alle de 23 nålevende artene sammenlignet molekylært slektskap med morfologi, næringsbiologi, hekkeatferd og økologi og konkluderte med at det spesialiserte livet som åtseleter utviklet seg uavhengig i tre rovfugllinjer.
De tre linjene er de amerikanske kondorene i Cathartidae, Aegypiinae i den gamle verden — blant annet Gyps-gribbene og munkegribbene — og Gypaetinae med lammegribb, åtselgribb og palmegribb. Forfatterne behandler derfor «gribber og kondorer» som en økologisk og funksjonell gruppe, ikke som én taksonomisk gruppe.
Åtseletertrekk utviklet seg konvergent
Fordi de tre linjene bare er fjernt beslektet, er likhetene som følger av et liv på kadavre eksempler på konvergent evolusjon. Ulike rovfugllinjer har uavhengig utviklet kombinasjoner av trekk som gjør dem i stand til å finne, bearbeide og spise åtsel.
Likheten er likevel ikke fullstendig. De amerikanske kondorene og Aegypiinae passer best med det klassiske bildet av store, obligate åtseletere, mens Gypaetinae er mer spesialisert og variert. Lammegribb er sterkt tilpasset til å spise bein, åtselgribb har et bredere kosthold, og palmegribb spiser mye planteføde. Forfatterne beskriver derfor denne gruppen som et bindeledd mellom klassiske gribber og mer typiske rovfugler.
De tre linjene løser den samme økologiske oppgaven på ulike måter
Måten maten finnes på er ett eksempel. De tre artene i slekten Cathartes, deriblant kalkunkondor (Cathartes aura), har svært godt utviklet luktesans og kan lokalisere kadavre ved hjelp av lukt. Mange andre gribber er langt mer avhengige av synet og av informasjon fra andre åtseletere.
Også hekkebiologien beholder tydelige forskjeller mellom linjene. Gribbene i den gamle verden bygger reir, mens amerikanske kondorer vanligvis legger egg i naturlige hulrom eller skjermede plasser uten å bygge et tilsvarende reir. Tilpasningen til åtsel har altså ikke visket ut de ulike evolusjonære historiene.
Oversikten omtaler også tidligere genomstudier som har funnet tegn til positiv seleksjon i gener knyttet til fordøyelse og immunforsvar hos enkelte gribber og kondorer. Slike funn passer med utfordringene ved å spise kadavre, men gjelder utvalgte arter og viser ikke at nøyaktig de samme genetiske endringene har oppstått i alle tre linjene.
Det sentrale evolusjonære resultatet er derfor at de 23 nålevende artene langt fra utgjør en monofyletisk gruppe. Det som binder dem sammen, er gjentatt tilpasning til den samme økologiske rollen — ikke avstamning fra én felles spesialisert gribbforfar.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.








