Granmeis ble langt sjeldnere registrert mer enn 50 meter fra grønnkorridorer i Oulu

En masteroppgave ved Universitetet i Oulu, Finland undersøkte hvordan granmeis (Poecile montanus) bruker byskog om vinteren, og hvordan sammensetningen av blandede vinterflokker endrer seg fra sentrum og utover mot skogsonen rundt byen. Feltarbeidet vinteren 2024–2025 omfattet 153 skogflekker og ga 483 flokkregistreringer.
Granmeis var hovedarten, men studien fulgte også kjøttmeis (Parus major), blåmeis (Cyanistes caeruleus), toppmeis (Lophophanes cristatus), svartmeis (Periparus ater), trekryper (Certhia familiaris) og fuglekonge (Regulus regulus). For granmeis ble registreringene sammenholdt med blant annet hvor godt skogflekkene var knyttet til andre skogområder, mengden egnet vinterhabitat, størrelse og form. Hele materialet ble samtidig brukt til å sammenligne vinterfuglsamfunnet mellom sentrum, forstadssonen og skogsonen.
Tilknytningen til grønnkorridorer var den tydeligste sammenhengen
Granmeis ble registrert i bare 2 % av flokkene i sentrum, mot 30 % i forstadssonen og 54 % i skogsonen. Den tydeligste sammenhengen gjaldt hvor godt skogflekkene hang sammen med andre skogområder: sannsynligheten for å registrere granmeis falt kraftig når avstanden til en sammenhengende grønnkorridor oversteg omtrent 50 meter. Mengden egnet vinterhabitat hadde også betydning, mens forventningen om at granmeis skulle foretrekke mer runde skogflekker ikke fikk støtte.
Arealet var likevel viktig for hvor mye plass vinterflokkene hadde tilgjengelig. I materialet tilsvarte en flokk med i gjennomsnitt rundt to granmeiser omtrent 13 hektar skog. Forfatteren bruker dette som et minste anslag for et gjennomsnittlig vinterterritorium i disse dataene, og peker samtidig på at behovet for samlet skogareal blir større når skogen er mer oppstykket.
Resultatene tyder også på at en byskog ikke trenger å være kompakt og rund for å fungere som vinterhabitat. Langstrakte skogflekker kan ha verdi dersom de henger godt sammen med andre skogområder og inneholder nok egnet skog. Smalere skogbelter kan fortsatt være viktige som forbindelser mellom større områder, selv om de ikke nødvendigvis gir nok areal til et vinterterritorium.
Vinterfuglsamfunnet endret seg mot skogsonen
Artsrikdommen økte langs den samme bygradienten. Medianen steg fra to studiearter per skogflekk i sentrum til tre i forstadssonen og fire i skogsonen. Granmeis, toppmeis, svartmeis, fuglekonge og trekryper var sterkest knyttet til skogsonen, mens kjøttmeis og blåmeis også var vanlige i mer urbane områder.
Forstadssonen fungerte dermed som en overgang mellom det mer artsfattige sentrum og det mer varierte fuglesamfunnet i skogsonen. I forfatterens tolkning kan sammenhengende skog i forstedene forlenge grønnkorridornettverket fra skogbeltet og lenger inn i byen.
For byplanleggingen var sammenheng mellom skogflekker sentralt
Oppgaven anbefaler at byplanleggingen ser skogflekkene som et nettverk og ikke bare vurderer hver flekk for seg. Også mindre egnet skog kan være verdifull når den forbinder bedre habitat, mens større byskoger av god kvalitet gir plass til vinterterritorier og mer artsrike flokker.
Resultatene gjelder vinterhabitat. Studien undersøkte ikke granmeisas krav i hekketiden, og tersklene fra Oulu bør derfor forstås som verktøy for planlegging av vinterhabitat i byskog, ikke som generelle habitatkrav gjennom hele året.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.









