Opp
Stripegnu
Gepard
Savanneelefant
Løve
Leopard
Kafferbøffel
Masaisjiraff
Steppesebra
Stripegnu
Flekkhyene
Flodhest
Olivenbavian
Vervetape
Steppeørn
Gråkrontrane
Løve
Bergbieter
Gepard
Marabustork
Leopardskilpadde
Mwanzaagam
Spissneshorn (George)
previous arrow
next arrow
 
Stripegnu
Gepard
Savanneelefant
Løve
Leopard
Kafferbøffel
Masaisjiraff
Steppesebra
Stripegnu
Flekkhyene
Flodhest
Olivenbavian
Vervetape
Steppeørn
Gråkrontrane
Løve
Bergbieter
Gepard
Marabustork
Leopardskilpadde
Mwanzaagam
Spissneshorn (George)
previous arrow
next arrow
Stripegnu
Gepard
Savanneelefant
Løve
Leopard
Kafferbøffel
Masaisjiraff
Steppesebra
Stripegnu
Flekkhyene
Flodhest
Olivenbavian
Vervetape
Steppeørn
Gråkrontrane
Løve
Bergbieter
Gepard
Marabustork
Leopardskilpadde
Mwanzaagam
Spissneshorn (George)
previous arrow
next arrow
 
Stripegnu
Gepard
Savanneelefant
Løve
Leopard
Kafferbøffel
Masaisjiraff
Steppesebra
Stripegnu
Flekkhyene
Flodhest
Olivenbavian
Vervetape
Steppeørn
Gråkrontrane
Løve
Bergbieter
Gepard
Marabustork
Leopardskilpadde
Mwanzaagam
Spissneshorn (George)
previous arrow
next arrow

Serengeti Nasjonalpark

Sist besøkt: juli, 2010

Serengeti nasjonalpark, som ble etablert i 1951, er den eldste nasjonalparken i Tanzania og en av verdens mest ikoniske villmarksområder. Serengeti ligger nord i Tanzania og grenser til det berømte Masai Mara naturreservatet i Kenya. Nasjonalparken er kjent for sine vidstrakte åpne sletter og et yrende dyreliv, spesielt under den store vandringen. Hvert år vandrer over en million gnuer, hundretusenvis av sebraer og andre beitedyr gjennom Serengeti på jakt etter fersk vegetasjon, tett fulgt av rovdyr som løver, geparder og hyener. Denne ekstraordinære hendelsen, som drives av det sesongmessige regnet, har gjort at Serengeti anses som en av Afrikas syv naturlige underverker.

 

I tillegg til den store vandringen, er Serengeti nasjonalpark også hjem til «De fem store» – løve, elefant, bøffel, leopard og neshorn – noe som gjør den til et populært reisemål for safarientusiaster. Den varierte økologien, fra savanner til skoger og elvelandskap, gir livsgrunnlag for et stort mangfold av arter. Besøkende kan oppleve et rikt dyreliv året rundt, og hver sesong byr på unike muligheter for utforskning og oppdagelse. Parkens rike biologiske mangfold, vakre landskap og enestående dyreliv gjør Serengeti nasjonalpark til et obligatorisk reisemål for alle som elsker natur og eventyr.

Serengeti nasjonalpark er mer enn bare en safaridestinasjon – den er et symbol på naturens storhet og skjønnhet. Besøkende trekkes ikke bare til parken for de storslåtte landskapene, som strekker seg ut i gyldne sletter så langt øyet kan se, men også for den utrolige biodiversiteten som finnes her. Serengeti gir muligheten til å oppleve en av de mest storslåtte naturlige begivenhetene på jorden, den store vandringen, hvor millioner av gnuer, sebraer og gaseller trekker over slettene. Utover denne vandringen er Serengeti videre kjent for et rikt urvalg av annet dyreliv, inkludert store bestander av løver, geparder, leoparder og elefanter. Enten det er sjansen til å observere disse majestetiske dyrene i deres naturlige habitat, eller bare nyte roen i den afrikanske villmarken, lover Serengeti nasjonalpark en uforglemmelig opplevelse.

Kort svar: Den store vandringen, safari etter «De 5 store»

 

Langt svar:

Det er mange grunner til å velge Serengeti nasjonalpark som din eneste safaridestinasjon, og den første av disse er den store vandringen. Å være vitne til tusenvis av gnuer så langt øyet kan se i alle retninger, blandet med hundrevis av sebraer, er noe du aldri vil glemme. Mange kommer også hit for å oppleve når gnuene og sebraene krysser Mara-elven i nordenden av parken, hvor sultne krokodiller ligger og venter på lur.

 

Men Serengeti har mye mer å by på. Dette er trolig et av de beste stedene i verden om man ønsker å se Afrikas store kattedyr, særlig løve og gepard (leopard er også relativt vanlig), samt en rekke andre dyrearter, inkludert elefanter, sjiraffer, bøfler, vortesvin, hyener, flodhester og flere antilopearter, fra den massive elanden til den lille dik-diken. Det er sjeldent langt mellom hver gang man ser noe nytt.

 

Serengeti nasjonalpark er enorm, og det er umulig å dekke hele parken på én dag, knapt nok på en uke. Her er noen tips som kan hjelpe deg med å velge hvor du skal dra for en god variasjon av forskjellige opplevelser:

 

Jeg vil absolutt anbefale en tur gjennom de vidåpne slettene i sørenden av parken. Dette er tilsynelatende endeløse, flate sletter, hvor du kan se helt til horisonten i alle retninger. De er kun dekortert med spredte kopjer (enslige steinformasjoner) her og der, hvor løveflokker gjerne samles (akkurat som i filmen «Løvenes konge»). Hvis du er heldig og er i dette området samtidig som den store vandringen, er dette trolig det beste stedet for å virkelig oppleve omfanget av den, og du kan oppleve å se flokker med gnuer og sebraer som strekker seg så langt øyet kan se. Gnuene er i dette området fra desember til mars, og de føder nye kalver helt i sørenden av slettene i nærheten av Ngorongoro i begynnelsen av denne perioden. Om du er her utenom denne perioden, vil du fortsatt se mange gaseller og annet dyreliv her. Det er også et bra sted for å se etter geparder, som liker å jakte i dette landskapet. Hvis du kjører til Serengeti fra Arusha, vil du kjøre gjennom dette området, ettersom de fleste safaricampene og lodgene ligger lenger nord i parken og forbi de åpne slettene.

 

En av mine personlige favorittstrekninger i Serengeti er gjennom den vestlige korridoren (den smale delen av parken som strekker seg mot Victoriasjøen i vest), gjerne med utgangspunkt i den sentrale delen av parken, kalt Seronera. Denne ruten tar deg langs Grumeti-elven, som er en av de største elvene i parken. Her vil du se frodigere og mer skogkledde områder nær elven, og du kan få et glimt av de vakre guerezakolobusene, en apeart som oppholder seg for det meste i trærne her. Langs denne ruten vil du krysse et mosaikklignende landskap av flate, åpne gressletter, åpne trekledde områder og tettere skoger. I tørketiden (mellom juni og oktober) vil du helt sikkert se mye dyreliv som samler seg ved vannhull i Grumeti (deler av elven tørker helt opp). Sjansen for å se elefanter er særlig stor her. Hvis du har tid og mulighet, dra helt ut til vestenden av parken, da jeg alltid syntes at de åpne områdene der ute var litt frodigere og vakrere enn resten.

 

Den tredje ruten jeg anbefaler er å følge veien nordover i retning Kenya og Masai Mara. Dette er en veldig annerledes rute sammenlignet med resten av parken, da den er mer kupert og fjellrik. Det er også mange steinete områder her, som gir et veldig annerledes landskap enn de andre delene av parken. Sørg for å se etter klippespringere her, små antiloper som holder til i dette terrenget. En typisk kjøretur gjennom denne delen vil ta deg fra det sentrale Seronera-området mot Lobo-området, hvor du kan stoppe ved den berømte Lobo Lodge for lunsj og nyte en fantastisk utsikt over slettene nedenfor. Hvis du reiser videre nordover, kan du til slutt komme til Mara-elven, som er en viktig vannkilde for livet i parken. Det er flere åpne gressletter mot den nordlige enden av parken, men det forblir ganske kupert hele veien opp mot grensen til Kenya (hvor det berømte Masai Mara naturreservatet ligger på den andre siden). Vi kjørte selv sjelden opp hit uten å se mange løver og elefanter, og det var rykter om at de fleste av Serengetis spissneshorn var i denne delen av parken, uten at vi så noen av disse (dette kan ha endret seg siden jeg var der i 2010).

 

Det beste stedet for å observere dyreliv i hele nasjonalparken er trolig i det sentrale området, kalt Seronera. Hvis du planlegger å bli i Serengeti over flere netter, vil jeg anbefale å bo på en av lodgene her (med mindre du er her spesifikt for den store vandringen og besøker parken når gnuene er langt unna dette området). Seronera-elven renner gjennom dette området og er en viktig vannkilde for dyrelivet hele året. I tørketiden vil du helt sikkert oppleve mye aktivitet nær denne elven. Det er også i Seronera at det åpne slettelandskapet i sør ender og mer åpne skogsområder tar over. Dette betyr at du kan få både vidstrakte, åpne gressletter, skogsområder, samt vannhull og elver i løpet av én enkelt kjøretur, og du trenger ikke å dra langt for noe av det. Her vil du garantert se mange løver, elefanter, bøfler, samt annet dyreliv. Dette er trolig også et av de beste områdene for å se leopard, så hold utkikk etter flekkete katter som slapper av i trærne.

 

Om du har begrenset med tid i Serengeti (én eller to dager), ville jeg holdt meg til Seronera hele tiden, men hvis du har 4-5 dager, ville jeg tatt en tur gjennom den vestlige korridoren og en tur nordover også. Jeg ville også ankommet og forlatt parken gjennom slettene i sør, slik at du sikrer deg et par ekstra safariturer gjennom en av de mest ikoniske regionene i parken.

 

I tillegg til guidede safariturer i bil kan du også oppleve safari i varmluftballong over de åpne slettene og safari til fots. Jeg gjorde ingen av delene, men vi hadde heller ikke tid til å utforske andre alternativer mens vi var der (og jeg følte heller ikke for det, da vi fikk masse spenning gjennom våre egne aktiviteter – se «Mine erfaringer»-seksjonen for mer om dette).

Den beste tiden å besøke Serengeti avhenger av hva du vil oppleve, og hvor i parken du vil dra. Hvis du ønsker å oppleve den store vandringene med gnuer og sebraer på de åpne slettene sør i parken, vil desember til mars være en god periode. Hvis du vil oppleve den store vandringen i eller rundt de sentrale områdene av parken, som Seronera, eller i den vestlige korridoren (når gnuene krysser Grumeti-elven), vil slutten av april til mai være en god tid. Hvis du vil oppleve den berømte og spektakulære elvekryssingen ved Mara-elven i nord, er juli til tidlig september tiden å være der, eller når gnuene vandrer sørover igjen og krysser elven på ny i oktober til tidlig november.

 

Hvis du vil til Serengeti for ordinær safari på jakt etter de 5 store, uten noe ekstra fokus på den store vandringen, er tørketiden fra juni til oktober utmerket, da dyrene har en tendens til å samle seg rundt vannforekomster. Hvis du foretrekker frodige landskap og færre turister, kan du vurdere å besøke Serengeti i perioden fra november til mai, selv om noen veier kan bli ufremkommelige i regntiden fra mars til mai. Om man også er interessert i fugl så er den beste tiden fra november til april, når det er rikelig med trekkfugler til stede.

Å komme seg til Serengeti nasjonalpark er relativt enkelt. Den nærmeste store byen er Arusha, som ligger omtrent 325 kilometer unna. Fra Arusha kan du enten ta et innenriksfly til en av parkens flystriper, som Seronera i sentrum av parken eller Kogatende nær Mara-elven, eller kjøre med bil, noe som tar omtrent åtte timer og går gjennom det fantastiske landskapet i Ngorongoro Conservation Area (noe jeg selv ville valgt). Mange turoperatører inkluderer transport som en del av sine safaripakker, noe som gjør reisen både komfortabel og idyllisk. Hvis du kjører på egen hånd, vær forberedt på grusveier og sørg for at bilen har firehjulstrekk.

Serengeti var mitt aller første møte med Afrikas dyreliv, og for et sted å få sin første opplevelse! Jeg har vært her to ganger, først som turist i fem dager i januar 2009, og deretter i tre måneder for å gjøre feltarbeid for masteroppgaven min på elefanter i 2010. Som du kan se på bildene øverst, var dette før jeg skaffet meg skikkelig kamerautstyr, da jeg kun hadde med meg et lite kompaktkamera fra Canon på begge turene. Jeg angret på at jeg ikke kjøpte noe bedre til min andre tur, men det fikk meg i det minste til å kjøpe bedre utstyr til mitt neste afrikanske eventyr.

 

Den første turen som turist i 2009 var en del av en tur jeg gjorde med mine medstudenter i det tredje året på biologistudiet på NTNU i Trondheim. Det var en fantastisk opplevelse, da vi fikk se de aller fleste av de kjente artene i løpet av de fem dagene vi var der (mange elefanter og løver, en gepard på vandring, mange bøfler og høydepunktet: en hunnleopard som hvilte i et tre). Vi kom til Serengeti ved å kjøre bil fra Arusha. Dette tok oss gjennom Ngorongoro Conservation Area, som også tok oss innom jungelen langs kraterkanten til det berømte Ngorongoro-krateret. Vi gjorde et kort stopp ved kraterkanten for å se utover krateret, og vi tror til den dag i dag at vi så et spissneshorn langt der ute i det fjerne (det eneste jeg noen gang så i vill tilstand i Tanzania). Spissneshorn er vanligere og mer tallrik inne i Ngorongoro-krateret enn i Serengeti.

 

Jeg forelsket meg i både området og den afrikanske naturen i løpet av de fem dagene i Serengeti som turist. Så snart jeg var hjemme igjen i Norge, spurte jeg en av biologi-professorene (Eivin Røskaft – han som hadde arrangert turen for oss) om de hadde et mulig prosjekt i Serengeti for masteroppgaven min (som skulle starte senere det samme året). Han sa at de hadde et prosjekt på elefanter som jeg kunne være en del av, og fra da av skulle livet mitt forandre seg for alltid.

 

Rundt slutten av mars eller begynnelsen av april 2010 startet jeg og to medstudenter feltarbeidet vårt på elefantene i Serengeti. Jeg skulle undersøke slektskap hos elefanter gjennom genetikk og fikk prøvene mine ved å samle elefantmøkk, de andre to, Heidi og Lisa, forsket henholdsvis på stresshormoner (gjennom de samme avføringsprøvene som meg) og hva de spiser (ved å undersøke hvilke planter elefantene foretrakk). I løpet av de neste tre månedene disponerte vi en Land Rover Defender, som vi kjørte rundt i parken på jakt etter elefanter og samlet møkk. Jeg skal ikke gå inn på detaljer om feltmetoder eller resultatene her, men hvis du er nysgjerrig på hva jeg gjorde og hvilke resultater jeg endte opp med, her er en link til masteroppgaven min: https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/244778.

 

Det var litt av en opplevelse å være tre studenter i tjueårene, alene i enorme Serengeti nasjonalpark for å gjøre forskning på et (potensielt) farlig dyr. Vi hadde en lokal assistent med oss mye av tiden, som hjalp oss med å navigere elefantenes atferd, men han var også litt uerfaren, og etter de første par månedene (pluss-minus noen uker) følte vi at vi gjorde en bedre jobb uten ham.

 

I løpet av tiden vi forsket på elefantene i Serengeti fikk jeg enorm respekt for disse dyrene, og mot slutten av oppholdet var jeg faktisk noe lei av å konstant måtte håndtere den potensielle faren de utgjorde for oss. Som oftest var elefantene ok med at vi var der, spesielt når vi fant dem langs veien. Det var gjerne når vi så dem lenger unna og kjørte av veien mot dem at situasjonene ble litt mer stressende, da elefantene verken forventet eller ønsket at en bil skulle nærme seg dem der. Vi opplevde elefanter som advarte oss med «uekte»-angrep, som ofte var skremmende nok når dyrene er så store som de er. En gang opplevde vi at en irritert stor hannelefant kom helt opp til bilen vår. Det føltes som vi var i en scene fra Jurassic Park, og det var nesten så vi tisset i buksene (i hvert fall i mitt tilfelle). Heldigvis havnet vi aldri i virkelig farlige situasjoner, da de fleste elefanter lot oss være så lenge vi ikke pushet dem noe mer. Etter at jeg jobbet som forsker i Tembe Elephant Park noen år senere, innså jeg at elefantene vi hadde med å gjøre i Serengeti, var ganske mye roligere sammenlignet med elefantene jeg måtte håndtere der (hvor jeg måtte kjøre unna elefanter som gikk ordentlig til angrep på meg minst et par ganger).

 

Siden vi var i Serengeti for å gjøre forskning, kjørte vi sjeldent rundt kun for opplevelsens skyld eller for å se hva annet vi kunne finne. Vi burde sannsynligvis gjort dette litt oftere, men vi ønsket å få inn så mye data som mulig til avhandlingene våre. Det hjalp ikke at vi hadde en assistent som aldri brydde seg om å fortelle oss når han så leoparder eller annet spennende dyreliv, eller hvordan vi kunne komme oss til den berømte Mara-elven i nord, siden han ikke syntes det var viktig. Vi så imidlertid mye spektakulært dyreliv bare ved å være der og gjøre feltarbeidet vårt, og her er noen av mine mest minnerike opplevelser:

 

1. Å ha en flokk med løver som våre nærmeste naboer den første uken i Serengeti.
En løveflokk hadde akkurat drept en bøffel nær huset vårt i Seronera før vi kom dit, og de ble værende i området den aller første uken på grunn av det. Hver kveld samlet de seg på toppen av en kopje rett nedenfor huset, hvor de ofte begynte å brøle så fort natten hadde senket seg. Noen ganger sto vi ute på «plenen» vår og så dem når de nærmet seg om kvelden, uten noen barrierer mellom oss og dem. En gang løp en av de middels store løveungene mot oss (sannsynligvis av nysgjerrighet), noe som ga oss et lite støkk. Det var en veldig spennende tid, og en skikkelig «Velkommen til Afrika»-opplevelse.

 

2. Å oppleve den store vandringen i Seronera.
Dette var tidlig i mai. Vi hadde vært på en to-dagers kjøretur frem og tilbake gjennom den vestlige korridoren, da vi bestemte oss for å ta en omvei rundt Seronera-området på vei hjem. En av våre favorittruter var å dra ned til nordenden av de vidåpne gresslettene og se hva vi kunne finne i nærheten av elver og vannhull der. Denne gangen, da vi kom ned dit, befant vi oss plutselig midt i en massiv flokk med gnuer, i ledskap med ganske mange sebraer også. Den store vandringen hadde kommet til vårt nabolag! Det var en utrolig opplevelse, da det virket som om flokken aldri tok slutt mens vi fortsatte å kjøre i området. Det tok oss sannsynligvis noen timer å komme tilbake til huset vårt, da det var gnuer overalt, faktisk helt opp til huset selv. Vi så en elefantflokk med kalver som var stresset på grunn av antallet gnuer, og en liten flokk impala gjemte seg bak noen busker nær huset vårt for å unnslippe alle sammen. Selv om dette nok var den dagen med størst konsentrasjon av gnuer vi opplevde, tok det fortsatt flere dager før hele flokken hadde passert.

 

Etterdønningene etter at de hadde passert var tydelige. Deler av elvene var fylt med døde gnuer, som sannsynligvis hadde druknet da de prøvde å krysse dem, og endte dermed opp som et festmåltid for krokodillene. Og kalver, født bare noen måneder tidligere, ble sett alene her og der, enten skilt fra moren sin, eller fordi moren hadde dødd ved en ulykke eller blitt tatt av rovdyr. Vi kom over en slik kalv i den vestlige korridoren som fulgte en stor hannelefant, sannsynligvis fordi den så på ham som en trygg erstatning for moren sin.

 

3. Å komme over tre gepardbrødre like etter at de hadde drept en gnu.
Dette skjedde på vei nordover mot Lobo-området. Da vi kom over disse tre gepardene, hadde de akkurat lagt ned byttet, og de var i ferd med å begynne å spise. Det var ganske nær veien, og vi var de eneste menneskene som ble vitne til det (noe som gjør observasjoner ekstra spesielle). Vi tilbrakte en god stund med disse gepardene mens de spiste på gnuen, og vi fikk se hvordan åtseletere, som svartryggsjakaler og forskjellige gribbearter, nærmet seg og ventet på at gepardene skulle bli ferdige. En av sjakalene gikk til og med inn for å få en bit mens gepardene fortsatt spiste, noe som førte til at en av gepardene jaget den vekk.

 

4. To leoparder i bursdagsgave.
Dette var tidlig i juni (den 8. for å være helt nøyaktig), og vi hadde vært i Serengeti i to måneder. Planen for dagen var å kjøre rundt i Seronera-området (vårt nærområde, kan man jo si) for å se etter elefanter. Vi hadde knapt sett noen leoparder i Serengeti før da, kun en langt unna, og en som var veldig nær i et tre, men som hoppet ned og forsvant i gresset da vi stoppet bilen. Det var bursdagen min, og jeg ønsket meg en leopard på kjøreturen vår. Ikke bare fikk vi én, men to! Da vi kom ned til en av elvene ved de åpne slettene, var det et stort febertre (dette er store gule akasietrær nær vann), og på en av grenene var det to leoparder! Muligens en hann og en hunn. Det var litt av et syn, midt i sola, med palmer i bakgrunnen, og leopardene beveget seg aktivt på grenen før de til slutt la seg ned. Hvis det var én gang jeg virkelig skulle ønske at jeg hadde bedre kamerautstyr, var det akkurat da, men jeg fikk i det minste det jeg ønsket meg til bursdagen min (med mer!).

 

5. Da vi bli kjent med reintroduserte neshorn
Mens vi var i Serengeti, ble seks spissneshorn fløyet inn fra Sør-Afrika for å øke den svært lille bestanden av arten i nasjonalparken. Vi var ved flystripen i Seronera den dagen de ankom med fly, og Tanzanias president var til og med der for å holde en tale. Det var litt av en feiring, med musikk, mat og masse folk. Noen uker senere, på en av våre kjøreturer i juni (jeg tror vi var på vei nordover), kom vi over en bil med folk som jobbet med disse spissneshornene. De var snille nok til å fortelle oss hvor leiren deres var, og hvor spissneshornene ble holdt i bomaer (midlertidige innhegninger for ville dyr mens de tilpasser seg miljøet før de slippes ut). Vi kom dit, møtte de som var hovedansvarlige for reintroduksjonen, og fikk til og med møte og mate neshornene. Det var en utrolig opplevelse! De fleste av spissneshornene, som normalt er veldig aggressive dyr, var ganske vennlige og rolige i innhegningene sine, og spiste gladelig fra greinene vi ga dem, og de brydde seg ikke engang om at vi berørte hornene og ansiktet deres mens de spiste. Et av neshornene var imidlertid ganske aggressivt, så vi fikk ikke lov til å komme i nærheten av hennes innhegning for å holde henne rolig og forhindre at hun skadet seg selv. Etter at de ble sluppet fri ble hvert av neshornene overvåket av vakter for å hindre at de ble drept for hornene sine. Et av hann-neshornene, som de hadde gitt navnet George, ble dessverre drept av krypskyttere ikke lenge etterpå (og vaktene hans var sannsynligvis involvert).

 

6. Løvemøte i campen.
Dette er en av mine personlige favoritter, og en opplevelse jeg ofte nevner som en av de mer spennende jeg noen gang har hatt med ville dyr. Vi hadde nettopp kommet tilbake til huset vårt etter en dag med feltarbeid, og vi var på vei til bibliotekbygningen rett ned i veien fra oss for å jobbe med dataene vi hadde samlet inn. Vi hadde derfor med oss laptopene våre. Da vi gikk forbi en stor stein til venstre for oss, så vi noen av parkens ansatte lenger nede i veien. De viftet med armene mot oss, og vi smilte og vinket tilbake. De ristet deretter på hodet og pekte på steinen ved siden av oss. Vi så da opp på steinen (som bare var 20 meter unna) og så to løver som tittet ned på oss ovenfra. En hann og en hunn. Vi så bare hodene deres over kanten av steinen. De så ganske avslappede ut, og virket ikke nevneverdig brydd av vår tilstedeværelse. Vi følte oss ikke truet, så vi sto der og tok bilder av hverandre med løvene i bakgrunnen. Det var veldig spennende, men vi ble ikke værende mer enn vi måtte, og gikk videre ned til biblioteket.

 

Da vi satte oss ned for å jobbe, innså jeg at jeg hadde glemt strømkabelen til laptopen i huset vårt. Jeg måtte derfor gå tilbake for å hente den. Løvene hadde sett veldig avslappede ut, så jeg tenkte det ville gå fint å gå forbi dem igjen. Men denne gangen, da jeg nærmet meg steinen, var hannløven plutselig helt synlig og lå med fronten mot meg. Jeg kunne nå se hele kroppen hans, og ikke bare hodet. Dette var noe helt annet. Jeg husket da to ting som folkene som jobbet i området hadde fortalt oss: «At løvene som bodde rundt dette området var vant til menneskelig tilstedeværelse, og aldri viste aggresjon», og «Hvis du ser på dem når du møter dem, vil de ikke gjøre noe mot deg». Jeg bestemte meg for å teste ut dette, så jeg gikk mot ham. Jeg stirret på ham hele tiden, og han fortsatte å se tilbake på meg. Jeg tror øyeblikket var for anspent til at jeg kunne bli veldig nervøs, og jeg følte meg aldri i fare mens jeg fortsatte å gå mot han. Det var en følelse av gjensidig respekt mellom oss. Men da jeg kom nærme og var i ferd med å passere steinen, reiste hunnen seg plutselig opp, gikk og forsvant ut av syne og inn i noen busker på baksiden av steinen. Da traff nervene meg endelig, og hjertet mitt begynte å slå mye raskere. For alt jeg visste kunne hun ha hoppet ned bak steinen for å jakte på meg fra den andre siden. Jeg økte tempoet og skyndte meg mot huset, som heldigvis var veldig nærme. Jeg løp aldri, da det bare ville trigget jaktinstinktet til løvene. Heldigvis for meg hadde hun ikke hoppet ned for å jakte meg.

 

Jeg fant laderen min, og måtte jo da tilbake til biblioteket for å jobbe. Jeg bestemte meg for å gå forbi igjen, men nå var jeg veldig forsiktig og skulle følge nøye med på hvor de var. Da jeg kom til steinen og skulle passere den på ny, så jeg nå bare halen til hannløven, og ingenting av hunnen. De hadde sannsynligvis fått nok av mennesker som stadig passerte, og hadde bestemt seg for å bytte posisjon for å se den andre veien. Da kunne jeg passere dem trygt og endelig komme meg til biblioteket for å jobbe med dataene mine.

 

7. Ellevill kattedyrdag ved Seronera-elven.
Mot slutten av oppholdet vårt i juli, var vi alt godt inne i tørketiden. De fleste elver hadde tørket ut, og fargene i parken var for det meste gule og brune. Denne dagen var vi på vei hjem etter en begivenhetsløs kjøretur vestover da vi bestemte oss for å ta en liten omvei langs Seronera-elven på vei tilbake til huset vårt. Seronera-elven var en av de få stedene som fortsatt hadde en del vann i seg, noe som også betydde at det ville være en god del dyreliv her. Det aller første som skjedde var at vi fant en flokk med elefanter. Vi gjorde vår greie (ventet på at de skulle gjøre sitt fornødne, og deretter gikk ut for å plukke opp møkka etterpå). Da jeg sto der et stykken utenfor bilen og plukket opp elefantavføring, kom det en bil med turister forbi. De stoppet og ba meg snu meg. Og akkurat der, rett på den andre siden av elven fra der jeg sto, så jeg en sebra løpe mellom noen busker, med en løvinne som fulgte rett bak! Løvene jaktet på sebra rett på den andre siden fra der jeg sto! Å stå på bar bakke og se noe slikt skje såpass nærme var litt av en opplevelse. Dessverre så jeg ikke hvordan jakten endte, da de begge forsvant bak trær og busker.

 

Men det stoppet ikke der! Da vi fortsatte langs elven, fortsatte vi å se flere løver. De var overalt! Og hvorfor skulle de ikke være det. Alle andre dyr var også der. Det var litt av en buffet for dem. Jeg husker vi så en flokk med impala, og så, like rundt svingen, så vi en annen løvinne som var på vei til å snike seg innpå dem. Litt lenger langs veien, nærmere slutten, kom vi over et område hvor det sto parket en hel haug med safaribiler. De sto alle parkert under et tre. Da vi så nærmere, så vi at det var en leopard som slappet av i det treet. Den bare lå på en gren nærmest rett over veien. Og når vi så enda nærmere, så vi at det var en løvinne i gresset under treet. Den hadde sannsynligvis jaget leoparden opp der. Det var så mange biler parkert der, så vi holdt oss litt på avstand og tenkte å vente til en del biler hadde kjørt før vi tok turen nærmere. Og mens vi satt og ventet på at safaribilene skulle flytte seg fra leoparden, sprang enda en løvinne plutselig ut av gresset ved siden av bilen vår for å jage et vortesvin! Det var helt sprøtt! Jeg har aldri opplevd noe som ligner denne dagen, og tviler på at jeg noen gang vil gjøre det igjen! Også nå skulle jeg ønske at jeg hadde bedre kamerautstyr, men for å være helt ærlig, så er jeg litt glad jeg fikk oppleve dette uten behovet for å få gode bilder av alt hele tiden, som jeg har nå.

 

Der har du noen av mine beste minner og opplevelser fra tiden min i Serengeti. Det er synd at bildene mine fra dette fantastiske stedet er av en så lav kvalitet sammenlignet med resten av nettsiden min, men dette er en viktig villmarksdestinasjon for meg, og en jeg bare må ha med på nettstedet mitt. Jeg har planer om å reise tilbake en dag, og forhåpentligvis får jeg noen bedre bilder den gangen, selv om jeg sannsynligvis aldri vil få de samme opplevelsene!

Mitt observerte dyreliv

Blogginnelgg

  • Tanzania

    Last week I shared with you my top five photography moments, and now it’s time for me to share my top moments doing various research and conservation work. I realized last week, however, by putting all the top 5 moments