Tembe Elephant Park

Tembe er en safaridestinasjon man ikke bør gå glipp av om man reiser til i KwaZulu-Natal-provinsen for å oppleve vill og spektakulær natur. Parkens unike sandbaserte økologi skiller den fra andre parker, og du vil garantert komme tett på mye av dyrelivet her. Tembe er viden kjent for sin store elefantpopulasjon og for å være en av de få gjenværende destinasjonene i Sør-Afrika hvor hannelefanter fortsatt kan utvikle ekstra store og imponerende støttenner (såkalte «tuskers»). På grunn av den tette vegetasjonen og de smale veiene i store deler av parken, kommer du ofte svært nær disse gigantene ettersom de selv også bruker veiene i parken til å komme seg rundt.

I tillegg til elefanter, så finner man også de andre av de 5 store her. Store flokker av den imponerende og farlige kafferbøffelen sees ofte i den store og åpne Muzi-sumpen på østsiden av parken (elefantene samler seg også ofte her). Løve forekommer i relativt stort antall og sees regelmessig (men er ingen garanti å få øye på, på grunn av den tette vegetasjonen). Både stumpneshorn og spissneshorn finnes her, der stumpneshorn blir sett nå og da (ikke ofte), og spissneshorn, som er veldig sky, sjeldent observeres. Det er også en god bestand av leopard her, men de er svært sky og godt kamuflert og man er svært heldig om man får øye på en.

Det er flere andre arter av betydning i denne parken, som den vakre nyalaen, en antilope med spiralformede horn (dette er sannsynligvis det beste stedet i verden for å se denne arten, da den er svært tallrik her), afrikansk villhund (om du er veldig heldig), rødduiker, sjiraff, skriftantilope, stor kudu, sebra, gnu, impala og mange andre arter. Vær også på utkikk etter den lille og unike sunien, en veldig liten antilope som liker å skjule seg i de tette sandskogområdene i parken.

Kort svar: Safari etter de 5 store (spesielt elefanter), frivillig arbeid.

Langt svar: De fleste som tar turen til Tembe kommer hit i håp om å komme nær elefantene, og forhåpentligvis være så heldige at man får sett en av hannene med de store støttennene. Den aller beste sjansen for å komme nær disse gigantene på en trygg måte er å booke en safaritur med en profesjonell guide. Et opphold på Tembe Elephant Park Lodge inkluderer både luksusinnkvartering inne i parken, samt safariturer både morgen og kveld med erfarne sjåfører. Det finnes også forskjellige safariselskaper som arrangerer dagsturer til Tembe fra andre områder i KwaZulu-Natal (som f.eks. St. Lucia).

Om man ønsker en villere og mer spennende opplevelse er det mulig å kjøre selv inne i parken. Det er et krav om at bilen har firehjulstrekk for å kjøre her, da veiene er røffe og sanden er løs. I tillegg er bare 10 kjøretøy tillatt inne i parken hver dag. Det anbefales at du har noe erfaring med å kjøre i parker med de 5 store fra før, før du prøver deg på denne. Elefantene kommer ofte ganske så nærme, og du bør vite hvordan du håndterer slike situasjoner. Vær respektfull, hold avstand, slå av motoren, og la elefantene komme til deg i stedet for at du kjører mot dem. Hvis du bestemmer deg for å kjøre selv her (som jeg anbefaler om du vet hva du gjør – i tillegg til at det er et billigere alternativ), så sørg for å dra til Mahlasela-skjulet (som ligger langs den sørlige delen av parken på vei østover), og kjør langs East Swamp Road på østsiden av Muzi-sumpen for å få en god utsikt over det mest åpne området i parken. Det er et annet skjul lenger nord, på vestsiden av Muzi-sumpen, kalt Ponweni, som også er et fint sted å stoppe for å ta seg en kikk. Ta med kart for å sikre at du ikke kjører deg bort (det er veiskilt gjennom hele parken som forteller deg hvor du er). Du bør også vite at bare den nederste tredjedelen av parken er åpen for turister. Resten av parken er satt av som villmarksområde, så husk å respektere skiltene som markerer «Ingen adgang» når du ser dem.

Hvis du ønsker å bli godt kjent med Tembe, anbefaler jeg sterkt å bli med som frivillig i 2 uker med Wildlife Act, et selskap som driver med forskning på dyrene i parken. Du vil ikke få luksusinnkvartering, men du vil få mer enn god nok innkvartering på Tembe Research Camp, og du vil få med deg en god del flere safariturer for mye mindre penger enn de tradisjonelle luksussafariene. Du vil også få delta i forskningen som foregår i parken, spesielt på elefanter, løver og afrikansk villhund (i hvert fall var det artene som var i fokus under mitt opphold – sjekk gjerne deres nettsider for oppdatert info).

For å observere dyr er tørketiden (den sørafrikanske vinteren) fra mai til september, den beste tiden å besøke Tembe. Når det er tørt, er det mye mindre vegetasjon, og derfor ofte lettere å få øye på dyrene. Samtidig samler mange dyr seg rundt vannhull når det er tørke, spesielt elefantene. Mahlasela-skjulet, som ligger rett ved et vannhull, er spesielt populært i denne perioden, både for turister og for alle dyrene som trenger å slukke tørsten.

Min personlige favorittid å besøke Tembe på er oktober, rett etter det første regnet. Området er da fortsatt ganske åpent, siden vegetasjonen ikke har begynt å vokse tilbake for fult ennå, men det tidlige regnet gjør at det blir grønnere og vakrere. På høyden av sommeren (som er regntiden fra november til mars) er Tembe svært frodig og grønn, men dyrelivet er ofte vanskeligere å få øye på, og færre dyr holder seg til de kjente vannhullene, siden det da vanligvis er mer enn nok vann andre steder i parken. Sommeren er også ganske varm, med temperaturer som når over 40 varmegrader.

Tembe Elephant Park er relativt lett å finne frem til, men det er et stykke unna de fleste andre steder man ofte oppholder seg når man er turist i KwaZulu-Natal. Det er likevel absolutt verdt kjøreturen. Om man besøker KwaZulu-Natal med ønske om å dra på safariturer, så anbefaler jeg alltid å bo i den lille turistbyen St. Lucia ved kysten, og bruke det som en base under oppholdet. For å komme til Tembe fra St. Lucia kjører du først opp motorveien N2 til byen Hluhluwe, hvor du forlater motorveien (etter omtrent en time med kjøring). Derfra følger du veien R22 til den ender i et T-kryss hvor du må ta til venstre eller høyre (etter nesten to timers kjøring fra Hluhluwe). Ta til venstre i dette krysttet, og du vil se Tembe på høyre side etter omtrent 15 minutter.

Tips hvis du kjører selv:

Fyll opp drivstoff i Hluhluwe, og kjøp noe å spise og drikke der også hvis du trenger det. Det vil ikke være flere steder med butikker og bensinstasjoner av god standard etter dette punktet før Tembe.

Hvis du trenger å fylle drivstoff eller få noe mat eller drikke nærmere Tembe, er det en liten by litt lenger vest for Tembe, kalt Lulwane, med en enkel bensinstasjon og en Spar-butikk. Det tar omtrent 15 minutter å komme hit fra Tembe. Dette er ikke et sted jeg ville oppholdt meg for lenge eller tatt ut kontanter fra minibank som turist. Jeg vil ikke si at det er direkte utrygt i Lulwane, men hvis du vil ha en mer moderne bensinstasjon, samt et tryggere sted å ta ut penger, ville jeg valgt Manguzi, et litt større tettsted omtrent 30 minutter øst for Tembe, mot kysten og grensen til Mosambik.

Tembe Elephant Park er stedet hvor jeg gjorde mesteparten av feltarbeidet mitt for en doktorgrad på leopard, som dessverre aldri ble ferdigstilt (en lang historie som jeg ikke tar her). I løpet av mine nesten to år i Sør-Afrika, tilbrakte jeg store deler av tiden i denne parken. Jeg vil si minst én uke hver måned i gjennomsnitt. Dette var nok sannsynligvis den beste og mest spennende tiden i livet mitt (så langt). Her storkoste jeg meg med spennende og eksotisk feltarbeid. Jeg kjøpte min egen firehjulstrekker (en brukt Jeep Cherokee 93-modell). Det var en bil jeg virkelig nøt å kjøre her, da den nærmest fløyt avgårde på de sandete veiene. Tiden ble brukt på å sette opp og sjekke viltkameraer, telle arter til forskningen min og fotograferte spennende dyreliv når jeg kom over det. Friheten jeg følte på ved å kunne kjøre rundt på egenhånd i en av de villeste og mest avsidesliggende parkene i Sør-Afrika, med muligheten til å møte løver, elefanter, neshorn og alt annet parken hadde å tilby, var rett og slett utrolig, og det er noe jeg virkelig savner den dag i dag.

I periodene jeg jobbet i parken, bodde jeg på Tembe Research Camp og ble godt kjent med de som jobbet der, inkludert de som jobbet for Wildlife Act. Det betyr at jeg også ble kjent med mange av de frivillige som kom innom. Jeg trivdes meget godt her og satte pris på å dele en kald øl om kvelden under en stjerneklar himmel med de som måtte være til stede der og da. Det var nok et mer basic opplegg her i denne campen sammenlignet med luksusen man får på den mer kostbare og turistvennlige lodgen, men personlig foretrekker jeg det på den måten.

Men hvordan var det å kjøre rundt i denne parken? Hva opplevde jeg faktisk her? Jeg kan starte jo med leopardene, som jeg faktisk var her for å forske på. Først og fremst så er leopardene i Tembe ekstremt sky, og hvis de ikke vil bli sett, vil du ikke se dem. Under hele oppholdet mitt så jeg ikke en eneste leopard med mine egne øyne. Noen av turistene på lodgen gjorde det innimellom, og de frivillige fra Wildlife Act av og til, men ikke ofte. Det var allikevel ofte nok til at det irriterte meg, da det jo var jeg som var leopardforskeren her. Viltkameraene mine tok bilder av dem relativt ofte, noe som betydde at jeg fikk muligheten til å ble godt kjent med dem allikevel. Det nærmeste jeg kom å faktisk se en leopard selv i Tembe, var når en brølte høyt rett ved siden av bilen min. Dessverre var den skjult bak tett vegetasjon, slik at jeg ikke kunne se den.

Da leopardene ikke ønsket å vise seg for meg, så møtte jeg regelmessig på elefanter. En litt artig historie: På min aller første safaritur til Tembe (som turist året før jeg dro dit for å begynne forskningen min), så vi ikke én eneste elefant. Siden den gang hadde jeg knapt en dag hvor jeg kjørte i Tembe uten å se minst én. Jeg har stor respekt for elefanter, spesielt etter å ha først tatt en mastergrad på elefanter i Tanzania, så jeg kjørte alltid rundt med forsiktighet og troen på at det kunne stå en elefant i veien rett rundt neste sving. Noen ganger gjorde det det, oftest gjorde det ikke det. Ofte brydde de seg ikke om meg, så lenge jeg holdt avstand, men noen ganger brydde seg litt for mye. Noen få ganger måtte jeg kjøre vekk i all hast fra sinte elefanter som ville ha meg bort, spesielt mødre, men så lenge jeg ga dem god plass, var de fornøyde. Å tilbringe så mye tid rundt disse dyrene fikk meg til å innse hvor intelligente de er (jeg anser dem nesten som personer, med egne personligheter, følelser og til og med en sans for humor noen ganger). Å se en elefant i en dyrehage nå er for meg som å se en person i fengsel, og er noe jeg prøver å unngå.

Jeg kom også ofte over løver. De er ikke en garanti å se hvis du bare er i Tembe i noen få dager, men de er absolutt ikke sjeldne. Jeg kom stort sett over dem på østsiden av parken, hvor vegetasjonen generelt er litt mer åpen, men de kan treffes på overalt. De holder seg imidlertid sjeldnere i de tette sandskogsområdene i den vestlige delen av parken. I tørketiden blir de ofte sett i eller nær Muzi-sumpen, ettersom de fleste av byttedyrene deres også holder seg til disse områdene i den perioden. I motsetning til leopardene, er ikke løvene spesielt sky, og de vandrer ofte helt bekymringsløst nedover langs veien.

Når det gjelder annet dyreliv, var jeg heldig og kom over parkens eneste flokk med afrikanske villhunder, men kun noen få ganger. De beveger seg over store avstander og holder seg ofte til avsidesliggende områder, spesielt unna løver, som gjerne dreper villhunder hvis de får sjansen. For det meste av tiden var villhundene langt nord i villmarksområdet, særlig mot vest, nær de tette sandskogene. Av og til kom de ned til oss i sør, og et par ganger var jeg heldig å møte på dem veldig nær campen. En gang så jeg dem også ved Mahlasela-skjulet, noe som er ganske så uvanlig og midt i et løveterritorium. Jeg kom også over stumpneshorn nå og da, men ikke ofte, og observasjoner varte sjelden lenge. Spissneshorn så jeg aldri, men jeg fikk noen på viltkameraene. Parken har ingen geparder og ingen permanent bestand av flekkhyener (i det minste ikke da jeg var der), selv om jeg fanget et par flekkhyener på viltkameraene i avsidesliggende områder nord i parken.

Noe de fleste ikke vil få oppleve i Tembe, men som jeg fikk gjøre en del av, var å gå til fots gjennom store deler av parken, spesielt i villmarksområdene i nord. Jeg hadde alltid en viltvokter med våpen med meg, ettersom jeg ikke fikk gå rundt på egen hånd uten beskyttelse. Jeg kom over mye færre dyr til fots enn med bil, men av og til kom vi nær elefanter og så spor etter neshorn, noe som betydde at vi måtte ta ganske store omveier for å holde trygg avstand. Noen ganger møtte vi også på løver, men de gikk stort sett bort når de så oss. Disse turene var alltid veldig spennende og intense, og det er nesten uvirkelig å tenke tilbake på de dagene da vi var mange kilometer unna nærmeste vei, i et relativt utilgjengelig område, og satte opp viltkameraer, vel vitende om at det var farlige dyr der ute, sannsynligvis nærmere enn vi ante. En gang, langt ute i bushen, opplevde vi til og med en hannleopard som nærmet seg. Vi hørte brølet hans bli høyere og høyere, til det gradvis forsvant igjen og han trolig gikk i en annen retning. Vi så han selvfølgelig aldri, men det var veldig spennende å vite at et slikt dyr var så nær oss langt der ute i ødemarken.

Jeg bør også legge til at mitt opphold i denne parken var det som fikk meg interessert i dyrefotografering. Kameraet mitt var ikke det beste (et beskjedent Canon 600D), men jeg synes det var så gøy å fotografere dyr at det nesten ble en besettelse (og jeg startet faktisk denne bloggen på soverommet mitt i Tembe Research Camp). Etter å ha fotografert de fleste pattedyrene en god del, begynte jeg å fokusere mer på fuglene i parken, og dermed begynte også min fuglebesettelse her. I løpet av de siste seks månedene av oppholdet mitt var fokuset mitt like mye (om ikke mer) på å få gode bilder av alt jeg kom over av dyr, enn på selve forskningen jeg gjorde.

Det er (på dette tidspunkt i 2024) nesten 10 år siden jeg forlot Tembe og dro hjem til Norge, og jeg savner friheten og spenningen jeg kjente på under oppholdet der. Jeg savner også menneskene jeg ble kjent med. Det er et veldig spesielt og unikt sted som jeg håper mange flere vil få oppleve, og jeg ser frem til å komme tilbake en gang i fremtiden. Det vil kanskje ikke være det samme, nå som jeg ikke lenger vil være forsker og ha friheten til å gjøre som jeg vil, og jeg må kanskje til og med bo på den mer luksuriøse lodgen og betale mer for å være der. Men det vil uansett bli veldig spesielt å en dag komme tilbake igjen og oppleve stedet hvor jeg endelig følte meg ordentlig selvstendig.